Barn kan ikke bare bestilles. Respekter det!

Tidligere kom jeg med en oppfordring om å ikke stille spørsmål om barnløshet til par uten barn, spesielt når du ikke kjenner til parets følelser omkring teamet, da det kan gjøre fryktelig vondt. Du kan lese hele innlegget «Vi kan ikke få barn» her.

Det finnes så mange individuelle og private historier om barnløshet, som vi ikke har noe med å pirke borti. Etter innlegget fikk jeg flere henvendelser og kommentarer omkring temaet, hvorav jeg ønsker å trekke frem noen tankevekkere.

Vi som har et barn fra før får ofte spørsmål om når neste kommer. «Nå er det vel påtide med en til?» I begynnelsen avfeide jeg det, fant på et fjollete svar og forsøkte å vitse det bort, samtidig som det gjorde utrolig vondt inni meg. Nå har jeg i stedet begynt å svare: «Ja vi har veldig lyst på en til, men etter at vi mistet i vinter har det desverre ikke dukket opp noen nye der inne.» Det som da skjer er at folk virker å bli pinlig berørt. Nesten som svaret plutselig ble for nært og personlig. Tenker at det heller kan være de som spør så dumt, som skal få lov til å føle på et ubehag i stedet for at jeg skal sitte å blø innvendig

Andre som har opplevd vanskelige følelser rundt temaet har etter hvert begynt å svare at det kan være vanskelig å få barn, fordi de ikke kan bestilles.

Men ikke alle klarer å snakke om dette, nettopp fordi det gjør så vondt. En av mine lesere skrev til meg for litt siden. Innlegget jeg skrev traff henne veldig. «Det føltes nesten som om du leste tankene mine». Hun har nå en anonym blogg hvor hun skildrer følelser og tanker omkring ufrivillig barnløshet:

«Jeg har egentlig aldri visst hva jeg skulle bli når jeg ble stor. Noen bare vet at de skal bli politi, revisor eller tannlege. Jeg følte aldri et slikt kall til et spesielt yrke. Klart visste jeg hvilken retning jeg skulle gå, men ikke nøyaktig hva jeg ville. Det eneste som var helt sikkert, var at jeg en gang skulle bli mamma»

Onskemamma skildrer også sin frykt og redsel, å viser til hvorfor hun vil holde dette med barnløshet skjult for omgivelsene sine. Spesielt dette avsnittet satt en tankevekker i meg:

En av grunnene til at jeg ikke ønsker at så mange skal vite det, er fordi jeg ikke ønsker å bli behandlet annerledes. Jeg har flere venninner med små barn, og jeg er redd for at de ikke skal kunne glede seg over sin babylykke sammen med meg. Jeg er redd for å ikke bli invitert til samlinger der barn er hovedfokus fordi folk er redd for å såre meg. Jeg er redd for at hver gang jeg leker med et barn eller koser med en baby, så skal andre tenke: «Huff, det må være tungt for henne som ikke kan få barn selv». Jeg er redd for at andre som vet, skal føle på det når jeg får spørsmål om barn fra andre som ikke vet.

På nytt vil jeg minne dere på dette om å vise hensyn. Ikke mas på par som ikke har barn om hva som er grunnen, eller om når de skal få. Barn kan ikke bestilles!

Reklamer