Baksiden av drømmerealisering

Jeg har tidligere delt at mannen min og jeg valgte å si opp jobbene og selge huset vårt i byen for å leve ut drømmen vår om livet på landet. Jo visst er det fint og flott! Jo visst elsker vi det! Jo visst, vi anger ikke et sekund! Men – ja dere hører et men.

Vi har enda ikke delt målet med dere – det kommer snart, vi må bare bli klar for å dele det utenfor vår innerste sirkel først. Men det å leve ut drømmen sin er også steike vanskelig. Det er tungt og det er krevende. Vi har satt oss et mål. Vi har en visjon om hvordan livet vårt skal være. Hvordan hverdagen vår skal være. I hvilket hjem Iver skal vokse opp.

På grunn av drømmen om alt dette valgte vi å flytte inn i avdøde bonusbestemor sitt hus. Det er i disse omgivelsene vi har størst mulighet til å lykkes. Vi har fjernet unødvendig stress og press fra livet. Vi lever mer i samstem med naturen enn før – som alltid har vært en drøm. Vi gjenbruker og sparer opp så mye som lar seg gjøre, gitt vår økonomiske situasjon. Vi skal nemlig nå målet vårt!

Men enkelte dager og perioder er det vanskelig å holde fokus. Når man føler at veien stagnerer eller man ikke vet helt hvilket veiskille man skal velge. Da er det tøft! Målet i seg selv er så viktig, at det frister ikke å gi opp, men innimellom frister det å legge seg ned. Legge seg ned å synes synd på seg selv.

Vi har jobbet hardt med å konkretisere drømmen. Ta den ned fra svende til konkret. Gjøre den realiserbar. Hver dag lever vi i uvisshet om vi klarer dette. Om vi finner alle brikkene til puslespillet. Vi leter og jobber med å legge dette sammen. Vi jobber mot drømmen samtidig som vi forsøker å leve i nuet. Være lykkelig og tilfreds her og nå. Det høres kanskje lett ut, men tidvis er det vanskelig.

IMG_2819.JPG

Følelsene er vanskelig å balansere. Man skal trives der man er i dag, samtidig som man leter etter et sted som skal være bedre enn der man er for øyeblikket. Forstår dere?

Jeg føler vi er blitt noen racere på å leve i nuet, samtidig som vi jobber med å nå våre drømmer. Men vi har brukt tid på å komme dit. Vi setter pris på hverdagen og gledene hverdagen gir. Likevel er det innimellom vanskelig å fokusere på her og nå. Når det eneste vi vil er å fokusere på potensielle løsninger.

Reklamer

Ulykkelig av muligheter?

Av og til vet jeg ikke om jeg er lykkelig eller trist. I kveld har jeg det slik. Jeg er fylt av en ubesluttsomhet. Lille sovnet uten problem. Huset er ryddig. Det er tente stearinlys rundt meg. Jeg lytter til musikk på Spotify. Det er stille. Jeg er med et usikker på hva jeg føler. Er det lykke? Er det tristhet? Ensomhet?

Burde jeg pakke ut noen av de upakkede eksene som ligger på gjesterommet? Burde jeg få unna treningsøkta jeg droppet tidligere i dag? Burde jeg gjøre et tredje arbeidskrav i dag? Burde jeg lage noe god mat? Jeg er jo i grunn litt sulten. Oppvarmet middag for en, på fredagskvelden er kanskje litt stusslig? Jeg har en hel kveld til rådighet, helt for meg selv. Uten en konkret plan blir jeg usikker på hva jeg burde gjøre ut av kvelden.

For en tid tilbake siden leste jeg et bokutdrag om det å ta et valg, bestemme seg for valget og ha viljestyrke til å stå for det for. Artikkelen har festet seg, dere kan lese den her. Kort oppsummert handler det om at vi i dag har så mange valgmuligheter at det rett og slett gjør oss ulykkelige.

Tom Karp skriver i utdraget fra boken Det beste i deg: Tren din viljestyrke: «Vi bombarderes med alternativer. Det er mange beslutninger som skal tas, hele tiden. Tenk deg at du er på en kaffebar. Du vil bare ha en kaffe. Først må du velge hva du skal ha fra en ganske omfattende meny. Så om kaffen skal være enkel eller dobbel. Om du skal ha en stor, middels eller liten kopp. Om den skal lages med helmelk, lettmelk eller soyamelk. Og om du skal ta den med eller sitte i kaffebaren.

Du overøses med informasjon, kunnskap og muligheter som skal gjøre livet ditt bedre, men denne overfloden paralyserer mange. Du bruker tid og energi på beslutninger. Store og små spørsmål opptar deg, og du tar bevisste og ubevisste valg (…).

Psykologer har også funnet at en del mennesker i tillegg sliter med tanken på om valget de har tatt, egentlig er det beste, og om det finnes bedre alternativer. Derfor kommer noen hjem etter en slitsom runde i matbutikken med mas, køer og tunge matposer, og tenker at: Æsj, jeg burde ikke kjøpt spagetti, det er for mye karbohydrater, det hadde vært mye sunnere med torsk og gulrøtter, hvorfor kjøpte jeg ikke det i stedet?”

Det er litt slik det føles for meg i kveld. Med et hadde jeg utrolig mange valg, og veldig mange “burde”. Jeg kjenner meg selv så godt at jeg vet at jeg blir ulykkelig av å hele tiden tenke “burde”. Slik som nå. Burde jeg gjøre et tredje arbeidskrav i dag? Hva med å være fornøyd med at jeg faktisk har fått unna to. Etter jeg leste dette utdraget i sommer har jeg vært ekstra bevisst på dette med valgmuligheter, og jeg har vært flink å eliminere de med å ved starten av uka, og ved starten av dagen – ta unna valgene, slik at når kvelden kommer sitter jeg med en tilfreds følelse av å ha gjennomført det jeg hadde planlagt. Da unner jeg meg “fritid” med god samvittighet.

Slik ble det ikke i dag. I dag startet jeg dagen med målet om å få unna så mange arbeidskrav som mulig, ergo når to krav er gjennomført er ikke dette godt nok, da jeg kanskje kan klare å få unna et til. Målet mitt var å få pakket så mye som mulig ut av eskene på gjesterommet, ergo, burde jeg få unna noen ekser til?

Her i huset forsøker vi å konkretisere både uken og dagen så mye som mulig. Mandag er fast dag til å utforme matplan og handleliste slik at disse valgene er tatt for hele uka. Treningsplan utformes. Det er også greit før man legger om kvelden å tenke over hvordan neste dag skal bli. Dersom du vet trening står på planen neste dag, er det lurt å tenke gjennom klokkeslettet du skal trene. Det eneste du trenger å gjøre da er å aktivere viljestyrken til å gjennomføre økta. Valgte er allerede tatt.

I dag hadde jeg ingen annen plan enn flest mulig arbeidskrav, flest mulig esker, en udefinert treningsøkt. Hva endte jeg opp som? Jo, misfornøyd og et hode fult av “burde”.

Nå tar jeg et valg om å ikke trene i dag, ikke pakke ut flere esker, ikke gjøre flere arbeidskrav. Siden jeg er litt sulten skal jeg lage meg en digg smootie. Jeg skal sette på et album jeg ikke har lyttet til før på Spotify, og jeg skal legge meg på sofaen. Finne frem boka mi, å lese til jeg er såpass trett at jeg ønsker å sove. Når jeg pusser tennene skal jeg ta valgene for hva morgendagen skal inneholde. Jeg er med et sikker på at det er lykke jeg føler.

Politisk fornøyd

Lille er lagt ut i vogna for første blund. Selv sitter jeg med kaffekoppen å leser meg gjennom nyhetene. Gode nyheter å våkne opp til. Jeg har en gang deltatt på valgvake, og hadde det ikke vært for miniputt gutten min og at jeg faktisk sitter i skogen nå, skulle jeg gjerne vært på valgvake i går for å kjenne på pulsen. Personlig setter jeg pris på at mine kampsaker skal jobbes med av de som nå overtar roret i Tromsø (endret adressen til Bardu i går faktisk, så politisk er det Tromsø som fenger min interesse akkurat nå. Må vel sette meg inn i lokalpolitikken her på innlandet også snart).

Det som er spesielt viktig for meg av lokale saker er at Holt-området beholder sin natur, jeg ser ikke behov for et enormt badeland kommunen ikke vil ha midler til å vedlikeholde, ei heller er jeg fornøyd med byrådsordningen. Hva som skjer med Kvaløyforbindelsen nå blir spennende å se. Som fraflytta Håkøyboer har jeg ikke tro på en ny bru ved Sandnessundbrua, men jeg er hellig overbevist om at det må foretas grep, hvor man må tenke på den helhetlige utviklingen flere steder. Generelt er jeg skeptisk til kommunesammenslåing, søndagsåpne butikker og innvandringspolitikken nasjonalt.

Her ble det veldig fokus på alt jeg er skeptisk til, noe som er unaturlig til meg å være. Jeg som person fokuserer ofte på det positive fremfor det negative. Blir det kanskje slik med politikken? Man kjenner ekstra på det man er bekymret for? For i dag er jeg politisk meget fornøyd. Det blir veldig spennende å følge med på hva som skjer fremover.