«Vi kan ikke få barn»

Dagen min sønn ble født trodde jeg at det ikke var mulig å kjenne på en større kjærlighet. Jeg tok feil. For hver eneste dag som går fylles jeg med mer hengivenhet, og med en enda større kjærlighet ovenfor min lille gutt. Når han strekker ut armene til meg. Når han borer hodet sitt i halsgropen min. Når han ler av pappaen sin. Da vokser min kjærlighet. Hver dag kjenner jeg på min takknemlighet ovenfor dette lille mirakelet.

For det å ha satt et liv til verden er nemlig et mirakel. Det er ingen selvfølge at man lykkes. For å lykkes er det nemlig en rekke faktorer som må klaffe. Først skal mannens sædcelle trenge inn i kvinnes eggcelle. Et slikt egg frigjøres av kvinnen kun én gang i måneden. En gang på en hel måned, dere. Dette egget kan kun leve i egglederen opp til 48 timer. Altså, på disse 48 timene må mannens sædcelle befrukte egget. Klaffer det ikke på disse timene må man vente en hel måned på en ny sjanse.

Når man er heldig, og lykkes med befruktningen, skal det befruktede egget feste seg i livmoren og vokse seg til et foster. Tall fra Norsk Helseinformatikk viser at omlag 10-15 % av alle svangerskap som er bekreftet ved svangerskapstest, ender med spontanabort. Trolig ender halvparten av alle befruktede egg i en spontanabort. Dette kan for mange oppleves som en tung og vanskelig prosess.

Etter min mening er det ikke på sin plass å mase på par, om når de skal ha barn! For ærlig talt, hvor mange svarer ærlig når mor sin venninne/ en kollega ved kaffemaskinen/ svigerfar sin bror/ en bekjent du skravler med, spør deg om når dere skal ha barn? Har du noen gang hørt noen svare:

«Vi kan ikke få barn» 

«Vet du, dette har vi prøvd på lenge. Hver eneste måned blir vi skuffet over at vi ikke er gravide»

«Dette er utrolig sårt og vanskelig for oss nå, fordi vi spontanaborterte i forrige uke»

«Vi vil ikke ha barn»

Selv har mannen og jeg blitt stilt spørsmålet utallige ganger. Vi opplevde ikke det å bli gravid som en tung prosess, vi var veldig heldige der. Likevel fant jeg spørsmålet ubehagelig hver eneste gang. Når man selv ikke har tatt stilling til noe så personlig er det vanskelig å svare. Jeg kan da ikke forestille meg hvordan de som nettopp har opplevd en spontanabort, eller de som fortvilt prøver, må føle det når de får dette spørsmålet trødd opp i ansiktet. Personlig blir jeg veldig forundret over at så mange mennesker får seg til å spørre om dette, som om de spurte hva paret spiste til middag i går.

Kan det ikke være opp til hver enkelt hva de ønsker å dele? Mannen og jeg brukte tid på å dele at jeg var gravid, til andre enn de nærmeste. Dersom en bekjent hadde spurt meg når jeg var to måneder på vei om når vi skulle ha barn, hadde jeg aldri i verden svart at vi ventet en baby på nyåret. Spørsmål knyttet til dette med å få barn er etter min mening svært personlig. La det være opp til hver enkelt om de ønsker åpenhet rundt nettopp dette. Ikke trø spørsmålet opp i ansiktet på noen, spesielt når du ikke kjenner til parets følelser rundt teamet. Det kan nemlig gjøre fryktelig vondt.