Mista rævva mens jeg spiser dritt

I går spurte min lillebror om jeg hadde sluttet med bloggen. NEI! Dere er sikkert flere som lurer på det samme. Jeg er ikke sluttet. Jeg er her! Vi har bare slitt med sykdom den siste tiden. En etter en har vi bikket under. Nå er vi på vei opp igjen. Men det er en vei dit. Jeg har nemlig skakkjørt alt av egne rutiner hva gjelder mat og trening. Grunnlaget i hverdagen min med andre ord.

Jeg har vært sløv på å spise gjennom dagen. Ergo jeg har mistet energi. Når kvelden kommer er det noe annet som også kommer snikende, nemlig søtsuget. Hva skjer da? Jo, jeg har tydd til lettvinte løsninger som ikke akkurat er rik på næring. Hovedinntaket mitt har vært smootie på morgenen og middag. Tror dere jeg har motstått søtsuget med altfor lite kcalorier i kroppen? Oh yes dere, jeg har spist dritt og tull og vas, som ikke har en eneste nytteverdi for annet enn den dårlige samvittigheten.

IMG_1509

Dette er faktisk et katastrofekosthold og man kan ikke fungere på dette i lengen. Det suger energi! Jeg er vant til å kunne stå på fra morgen til kveld. Full av energi. Etter mini er i seng holder jeg det gående i par timer før jeg roer ned og slapper av – med god samvittighet. Slik som det er nå faller jeg ned i sofaen, søkk sliten og vil bare se på tv til jeg klarer  å dra meg i seng. Tannpussen føles også som et ork. Det har alltid bare vært en vane jeg gjennomfører uten å tenke over det. Jeg sliter også med å stå opp om morgenen. Ikke føler jeg at søvnen har vært den beste heller. Å det aller verste er at hele ræva mi er blitt flat som ei pannekake igjen.

Når jeg ikke tar vare på meg selv eller kroppen min havner også selvfølelsen på bunn. Kosthold og bevegelse i hverdagen er alfa omega for å fungere optimalt, og det ene utfyller det andre. Jeg har vært slakk på kostholdet en periode nå, og hele min hverdag bærer preg av det. Ja, faktisk rakner.

Jeg klarer ikke å ha det slik. Jada, jada – hadde jeg hatt et skikkelig fokus nå under det jeg kaller influensaepidemien ville jeg ikke havnet i denne kjipe sirkelen. Det er jeg så inderlig klar over. Det er vi vel alle, er vi ikke? Det nytter ikke å gnåle om det. Man tar feile valg til tider. I mitt tilfelle har jeg bortprioritert meg selv, noe som egentlig bare er å skyte seg selv i leggen. Jeg sitter jo igjen som svarteper uten noen form for energi.

Da er det bare en ting å gjøre. Ta tak! Skjerpe seg!

Jeg er heldig som har en lidenskap innenfor området. Som utdannet personlig trener har jeg også kunnskapen om hvordan jeg skal fikse dette igjen. Det vet jeg at mange der ute ikke har. Lysten er der, men mangel på kunnskap gjør at man ikke helt greier å ta tak i problemet. Kjenner du deg igjen?

Fremover kommer jeg til å dele tips med dere om hvordan snu en slik trend, og hva man bør fokusere på i starten.

Vil dere gå den her veien sammen med meg? Flere som vil opp av sofaen?

Reklamer

Å endre en vane

En av grunnene til at jeg begynte å studere personlig trening er min genuine interesse av optimal helse. Interessen skyldes kanskje at min egen helse har ikke alltid vært optimal, så jeg vet hvor slitsom det er. Lenge slet jeg med magesmerter og manglende energi. Jeg dro inn og ut av sykehus før jeg fikk min diagnose. Mange sliter i dag og får ikke svar. Kroppen er kompleks og spesielt mageproblemer er vanskelig. Uansett hva du strever med eller ønsker for din energi og helse, vil det å spise sunt og variert, jevnlig fysisk aktivitet og nok søvn være en solid grunnmur.

SAM_4631.jpg

Jeg er faktisk så bastant at jeg mener at dersom du ønsker å leve livet ditt så bra som overhodet mulig, bør du sørge for at dette faktisk er grunnmuren din. Mange viser til at de ikke kan prioritere sunn mat eller aktivitet på grunn av at tiden ikke strekker til. Den negative sirkelen er gjerne grunnet manglende energi. Man føle at man ikke har overskudd, eller du kan kalle det tid, til å prioritere verken mat eller aktivitet. Dette gjør at du gjerne velger lettvinte løsninger. Usunne løsninger.

Men det er ingen grunn til å gjøre fokus på egen helse verken avansert eller tidskrevende. Sunt vett fremfor telling av kalorier. Det finnes utallig måter å tilberede mat på som er gjort unna på kort tid, hvor maten er proppet med bra næring for kroppen. Problemet for mange er rett og slett kunnskap på området. Det virker mer krevende enn det faktisk er, fordi vanen man har i dag tar kortere tid, enn tiden man vil bruke på å etablere en ny vane.

Det sies at når man har gjort en ting 16 ganger er det blitt en vane. Da vil det være ubehagelig å bryte vanen. Drikker du et glass vann straks du våkner opp om morgenen i 16 dager, vil det føles ubehagelig den 17 dagen å ikke drikke dette glasset med vann. Ser du hvor jeg vil?

Selvfølgelig føles det enklere å slenge sammen middagen slik du alltid har gjort, eller handle som alltid. Å gjøre noe annerledes føles som et ork eller tidskrevende. Men med en god plan på gjennomføring klarer du å endre en dårlige vane til en god vane. Plutselig føles det ikke så tidskrevende lengre å tilberede sunn mat.

Jeg BESTO!!

Personlig trener sa du? JA! JA! JA! Da er den praktiske eksamen gjennomført og bestått. Sensoren vår er anerkjent i treningsbransjen. Han skriver artikler, holder foredrag og er vanvittig dyktig på sitt felt. At han sier til meg at han tror jeg kommer til å bli en dyktig personlig trener, at mitt treningsprogram er noe han kunne utformet selv. At jeg fremsto som trygg og sikker – det betyr altså så vanvittig mye.

SAMSUNG CSC

SAMSUNG CSC

Jeg er stolt! Jeg kribler etter å sette i gang. Utpå nyåret kommer sertifiseringen dersom jeg har stått på den teoretiske eksamen, og da folkens, da skal dere ikke se bort i fra at det vanker et nyttårstilbud eller to. Håper dere er like overlykkelig som meg over at sneen laver ned nå før jul. Jeg er i den syvende himmel. Juleferie. Nysnø. BESTÅTT PRAKTISK EKSAMEN!

SAMSUNG CSC

Da var det over

En intensiv periode er over. Et kapittel i livet er nå lukket. Vi hadde siste samling denne helgen, og i dag var aller siste studiedag sammen med mine medstudenter. Nå er det kun å bestå den teoretiske og den praktiske eksamen som gjenstår, før jeg er sertifisert personlig trener.

Det føles litt rart, og tomt, å ikke skulle tilbringe mer tid sammen med denne gjengen. Når man er så utrolig mange timer sammen over ei så kort periode, blir man på et vis knyttet sammen. Før det brått er over og man vender hver til sitt. Det skal bli utrolig deilig å få mer normale helger igjen, men jeg kommer til å savne å dele treningsgleden med disse folka. Vi har jo vært på dette fordi vi har en genuin, og sannsynligvis noe over gjennomsnittet, interesse for feltet.

I ene økta i dag trente vi noe som var helt nytt for meg. Vi trente eksplosivt på en måte jeg aldri har trent før, og det var skikkelig G-Ø-Y! Vi skulle trene tunge baseløft, for så å kjøre en eksplosiv øvelse i samme bevegelsesretning. For eksempel skulle vi kjøre fem repetisjoner tung knebøy. Deretter hadde vi en pause på ti sekunder før vi uten vekter satt oss ned i en knebøy posisjon, og hoppet rett opp alt vi klarte.

IMG_0599

Det føltes nesten så man fløy. Meningen er at når man kjører så tungt først, for så å kun hoppe med egen kroppsvekt, klarer du gjerne å gi mer i hoppet enn om du ikke hadde løftet så tungt i forkant. I knebøy løftet jeg over min egen kroppsvekt, kan dere tenke dere hvor gøy det var å så hoppe med kun egen vekt etter det?

IMG_0615

IMG_0616

På bildenen ser dere kanskje at jeg tror jeg flyr? Her kjører jeg spentshopp etter å ha løftet 70 kilo i markløft. Forstår dere hvorfor det var gøy? Konseptet med kontrast trening kommer jeg helt klart til å implementere i egne økter fremover.

IMG_0625

Nå skal jeg slappe godt av i kveld før eksamensforberedelser starter til uken. Avslutningsvis ønsker jeg å takke mine medstudenter og våre dyktige forelesere. Takk for at dere har vært med på å pushe meg til maks. For at dere har terpet på meg så jeg har fått muligheten til å bli bedre på å coache. For at dere har pirket på meg under øvelser slik at disse blir utført korrekt. Takk for at dere har gjort disse samlingene så vanvittige morsomme!

Gråtende på førstehjelpskurs

I dag skjedde noe jeg ikke under noen omstendigheter hadde forutsett. Jeg har i alle år hatt et litt komplisert forhold til førstehjelp, uten at det har gitt meg noen som helst form for mening. Det har bare vært vanskelig for meg å gjennomføre slike kurs. Jeg har aldri gått gjennom hjerte- og lungeredning på en dukke før, å egentlig, innerst inne har jeg håpet på å ikke måtte gjennomføre det.

Når jeg fikk oversikten over personlig trener studiet, å så at førstehjelpskurs var obligatorisk kjente jeg et stikk i magen. I dag når jeg satt meg i møterommet hvor kurset skulle foregå kjente jeg på den samme klumpen. Jeg måtte si til sidemannen min at dette er utenfor min komfortsone, uten at jeg visste hvorfor.

Når kurslederen fra Røde Kors startet kjente jeg klumpen i magen forme seg til en stor sten. Det ble straks mye verre når han startet på teorien om hjerte- og lungeredning – da slet jeg. Tårene mine kjempet bak øyelokkene.  Det var utrolig vanskelig å holde de tilbake. Jeg måtte se i taket. Jeg måtte pille på et sår på pekefingeren. Vi fikk fem minutters pause etter noe som føltes som en evighet.

I grunn er jeg en meget reflektert person. Jeg er trygg på mine følelser, og vet i hvilke situasjoner jeg både blir sint, trist og opprørt. At jeg reagerte slikt på dette kurset kom helt uventet på meg.

I det kurslederen annonserte pause, måtte jeg bare komme meg inn på dametoalettet. Jeg brøt sammen, tårene trillet. Jeg hikstet. Det tok ikke lang tid før jeg kjente noen trygge armer rundt meg. Ei medstudent jeg etterhvert har blitt god venninne så meg gråtende i hjørnet på do, og la armene sine omkring meg.

Hun gjentok at jeg måtte puste ut, og at det var ok å gråte. Jeg gråt. Når jeg fikk summet meg spurte hun meg om alt var ok. Jeg forklarte at som liten var vitne til en hjerte- og lungeredning utført på en nær person, og at denne personen dessverre døde.

Jeg var sju år og sov hos mine besteforeldre. Bestefar fikk hjerteinfarkt. Pappa forsøkte lenge å gjennopplive han, men min bestefar døde av infarktet, det var for kraftig. Han var bare rett over femti år, min gode bestefar. Sorgen var tung, for min kjære bestefar var høyt elsket av oss alle. Jeg brukte tid på sorgprosessen, og jeg har trodd at jeg som ung kom over oppstyret jeg opplevde rundt dødsfallet.

I dag forsto jeg at følelsene ikke var ferdig bearbeidet. 20 år senere får jeg altså en slik intens reaksjon når jeg blir nødt til å gjennomføre hjerte- og lungeredning på ei dukke. Med et var jeg sju år igjen, stående i bestemors og bestefars stue ikledd nattkjolen.

Etter å ha summet meg på toalettet sammen med min venninne følte jeg meg klar for å fortsette kurset. Vi jobbet oss gjennom bolk for bolk. I det jeg må utføre hjerte- og lungeredning på dukken tar følelsene på ny overhånd. Jeg eier ikke kontroll. Denne gangen triller tårene i møterommet foran mine medstudenter. Å ukontrollert gråte på et kurs føles mildt sagt ubehagelig. Ikke bare ble jeg flau, jeg ble også redd for å gjøre mine medstudenter pinlig berørte.

De tok det hele med knusende ro, og visste den største forståelse. Det største ubehaget var altså i mitt eget hode. Jeg tipper at jeg ikke er den første, ei heller den siste, som får en emosjonell reaksjon på et førstehjelpskurs.

IMG_0577

Det er så utrolig lett å vise glede, av og til sinne også. Hvorfor er vi så redde for å vise sorg? Det går jo som regel veldig fint. Det er lov å av og til bli trist. Av og til, slik som i dag, kan en reaksjon komme uten at man forventer det, eller er klar over at en gitt situasjon kan utløse en følelse. For meg var det veldig ubehagelig der og da. Nå føles det godt. Så har jeg fått en helt annen tilnærming til førstehjelp nå.

Skreket til Petter Northug, og meg da

Dagen i dag kan oppsummeres i to ord. Maks puls. Utholdenhetstrening sto på planen under dagens samling, og vi har blant annet kjørt makspulstester på hverandre. Det var M-O-R-O! Hvem hadde trodd at å tyne seg til det maksimale, bokstavelig talt, skulle være så gøy! Gjett om mine nærmeste kommer til å tvinges til å måtte teste makspulsen sin de kommende dagene.

Jeg gjenopplevde forresten fødselen min når jeg var på mitt maksimale. Heidi, som var min personlige trener under testen sa det såes ikke på meg at jeg var på bristepunktet. Akkurat det har jeg litt vanskelig for å tro, da jeg var kvalm, trodde jeg skulle kollapse og fryktet jeg kom til å strigråte foran alle. Som sagt gjenopplevde jeg følelsene fra fødselen et lite sekund. Tenk dere det da, at å finne sin maksimale puls, på toppen der, minnet om det jeg gikk gjennom når jeg fødte. Det sier litt om hva man faktisk går gjennom under en fødsel. Mon tro om noen har født med et pulsbelte? Det hadde vært gøy å vite hvordan man lå an. Kanskje min neste fødsel. Hø,hø. Hilsen nerden liksom. Jeg må bare poengtere at testen bare var grusom en bitteliten stund, så ikke vær redd for å ta en slik test.

Utholdenhet er jo faktisk veldig morsomt. Jeg trente det noe en tid tilbake. Etter dagen i dag kommer jeg til å trene mer av det. Er faktisk så inspirert at jeg skal legge om treningsplanen min allerede til uken, slik at jeg får inn utholdenhetstrening inn i en større grad.

Performance coach Simen Aaslund har virkelig gjort sakene sine da. Det er helt vilt hvor mye den fyren har gjennomført, og han er bare 25 år. Her er det snakk om Norgesmesterskaper, medaljer og arbeid med anerkjente utøvere. Jeg finner det fryktelig morsomt at en av de som skrek til meg under min makspulstest også har skreket til Petter Northug. Inspirerende å se hvor langt unge folk kan komme med en god innsats. AFPT har virkelig knakende dyktige forelesere!

GANGSPERRA

Oh yes, hello gangsperra. I dag merkes helgens treningsøkter! Utropstegn! De kjentes allerede før jeg kom meg opp av sengen. Det er lenge siden jeg har vært så mør i kroppen. Siden jeg har vært mye borte fra lille denne helgen, har han hatt ekstra mammabehov i dag. Det innebærer blant annet at han vil krabbe, krype og knø på meg hele tiden, pluss at han gjerne vil bli bært av mamma. Det svir. Overalt.

Når jeg skulle legge han nå nettopp gikk alt galt, grunnet gangsperra. Uff. Jeg kan ikke annet enn å le. Dere vet hvor smertefult det er å sette seg ned på huk når man har gangsperr i bena? Eller hvor tungt det er å løfte selv den letteste gjenstand med gangsperr i hele overkroppen?

I går kveld kjørte vi til svigers i Nordreisa, så lille sover altså i sin reiseseng. Den har høye kanter, og madrassen ligger type på gulvet, slik som bildet. Det betyr at for en temmelig liten person som meg, må man stå noe kronglente for å få lagt ungen ned. Stillingen blir yoga lignende, dere vet når man tøyer og står med rett underkropp, mens man forsøker å ta seg under tærne? Slik blir posisjonen min når jeg skal legge mini.

Leggingen startet som normalt. Jeg ammet på sengkanten, og la lille i armkroken for å legge han ned i senga. Vi var nesten i mål, Iver lå nesten på madrassen. Det var bare det at jeg fortsatt hadde bøy i knærne. For å få Iver helt ned måtte jeg strekke bena helt ut, som en ekte yogagudinne. Det gikk mildt sagt ikke. Jeg kom meg heller ikke opp igjen. Gangsperra slo inn overalt. For å få ungen ned måtte jeg slippe rumpa hans ned først, og siden jeg ikke fikk lagt ned overkroppen hans, ble han sittende. Gjett en gang om en baby på ni måneder velger å legge seg til å sove da, eller om han utnytter anledningen til å leke turbo i senga?

Sukk. Vi knødde att og frem noen ganger, babyen lo høyt over mor sin håpløshet og smertevridning i ansiktet. Jeg kan meddele at lille for øyeblikket sover i min og mannes seng, og at mannen tar leggingen i morgen. Ja ja. Deilig å kjenne at man har fått kjørt seg i hvert fall. Kan sette pris på en solid gangsperra i ny og ned. Nå skal jeg kun ta det helt med ro resten av kvelden. Ønsker dere en fin start på uken, kjære lesere.