Elle melle, hvor skal vi bo?

Det er når du skal lese til eksamen at skissene på huset du skal bygge virkelig tar form. Disse dagene har vi nemlig kommet utrolig langt i planleggingsfasen, som et resultat av at min første eksamen er på mandag. For øyeblikket er vår papirskisse inne hos en leverandør som tegner den på maskin, og som regner både på pris og kvadratmeter i hvert rom.

SAM_4459 (1).jpg

Vi har tatt en avgjørelse på at vi ikke skal flytte tilbake til Tromsø. Det er ikke der vår drømmetomt ligger. Vi ønsker å tilby Iver den samme oppveksten som vi selv hadde, hvor nærhet til naturen er essensielt. Derfor har vi tatt et valg om å bygge på landet, i skogen.

Det som gjenstår for oss nå er å avgjøre i hvilken kommune vi skal bosette oss. Vi har to høyaktuelle kommuner vi vurderer. På begge stedene er nærhet til naturen den avgjørende faktoren. Begge stedene har gode fritidstilbud for barn. I den ene kommunen har vi et etablert nettverk, i den andre må vi bygge dette opp på nytt. I begge kommunene har vi helt nær familie. Samisk identitet har et større fokus i den ene kommunen. Det er lettere for våre venner å besøke oss på det ene stedet. Vi er tryggere på skoletilbudet i den andre kommunen. Med tanke på bosituasjon under byggeprosessen har vi et sted som soleklart forenkler vår hverdag.

Jobbsituasjonen begge stedene er tilnærmet lik per dags dato. Om noen år, avhengig av andre mennesker, kan dette endres drastisk. I dag er vi nødt til å ta noen valg som eventuelt ekskluderer en uprøvd mulighet noen år frem i tid.

Vi har vært tydelig på at vi har solgt vår enebolig i Tromsø og at jeg har sagt opp jobben min for å realisere større drømmer. Som dere forstår er ikke veien en rett linje vi bare kan følge. Vi må ta store avgjørelser. Å kjenne på hva som er mest riktig er vanskelig.

Det er vanskelig å vite hva som er det aller beste for oss. Vi har derfor tilrettelagt det praktiske i den grad det er mulig. Jobbmuligheter i forhold til hva som gjør oss aller mest lykkelig. Penger til byggeprosessen. Jeg skal være ærlig om at jeg gleder meg til vi har tatt noen av disse avgjørelsene. Men vi har lovet oss selv å bruke tid. Kjenne på det. Utforske våre drømmer mens vi bor slik vi gjør for øyeblikket. I skogen. Likevel gleder jeg meg til å ta neste skritt. Å kjenne på en situasjon som er litt mer endelig..

Reklamer

Øyeblikkets motivasjon

For noen uker siden satt jeg i huset vårt i Tromsø og kjente panikken snike seg oppover nakken min:

Det er også tøft å satse på sine drømmer. Akkurat nå sitter jeg i stuen. I huset vi har solgt. Det ligger to flytteesker på gulvet foran kjøkkenbordet. Noe overflødig nips er pakket bort. Ellers er det temmelig likt som alltid. Vårt mål har vært at det ikke skal føles som om vi er i en flytteprosess før vi må. Pakkingen foregår på et rom av gangen. Vi tømmer det vi må. Resten av huset skal føles normalt. Normalt. Den følelsen sitter jeg ikke med akkurat nå. Nå forsøker jeg å bevare roen. Inni meg har jeg panikk. Jeg har lyst å gråte. Hyle. Løpe.

Det er ikke bare en følelesmessig opptur å realisere drømmene sine. Tanker som farer gjennom meg nå er om vi har gjort det riktige. Kommer dette til å ta mye tid? Kommer vi til å være mye slitne fremover? Kommer vi til å ha overskudd?

Jeg vet at dette er følelser jeg kjenner på nå fordi vi holder på å pakke ned huset vårt, samtidig som vi klargjør huset vi skal flytte inn i. Det er endel jobb, spesielt med en baby på seks måneder. Min motivasjon for øyeblikket er et deilig bad i huset vi skal flytte inn i. Vi har ikke badekar her i “gammel huset” og jeg elsker å bade.

Når huset vi skal inn er vasket ferdig. Klargjort. Det viktigste er plassert der det hører hjemme – da skal jeg skjenke meg et lite glass. Jeg skal dempe belysningen på badet og tenne stearinlys. Jeg skal blande oljer og salter i vannet jeg tapper. Jeg skal klargjøre en deilig morgenkåpe som jeg kan tulle meg inn i etterpå og jeg skal synke ned i vannet. Der skal jeg ligge å slappe av.

Det motiverer meg nå. Tanken på det deilige badet gjør at jeg bretter opp armene. Pakker enda flere esker, og vrir opp vaskekluten enda en gang. Både små og store mål er viktig. Du må ha noe langsiktig å strebe etter. Et overordnet mål som gjør at du tar riktige valg i hverdagen. Valg som gjør at du kommer deg nærmere ditt store mål. Men små mål og drømmer er også essensielt. Slik som nå, når panikken tar overhånd. Når motivasjonen er i ferd med å renne ut. Når sofaen og en sjokoladeplate er det som frister aller mest. Da må du ha noe i nær fremtid å hige etter. Jeg vet at dersom jeg står på nå, fremfor å legge meg ned å se på Netflix, vil det deilige badet være nærmere.

Ahh. Som jeg gleder meg til å ha oversikt over begge husene, og legge meg i det deilige badet.

Det er i skogen vi hører hjemme

Det å få barn gjorde noe med oss. Vi måtte ta en runde med oss selv. Hva er viktig for oss? Lever vi i takt med våre verdier? Lever vi livet vi ønsker å leve?

Vi har alltid drømt om å leve nærmere naturen. Mer selvforsynt. Løsrive oss mer fra det såkalte bruk og kast samfunnet. Vi har lenge vist at vi finner en indre ro i naturen. Det er i skogen vi klarner hodet. I skogen kreativiteten vokser. I skogen vi virkelig puster.

Derfor har vi solgt huset i byen. Jeg har takket for meg i et av landets største transportkonsern. For øyeblikket bor vi i skogen. Vi bor i avdøde bonusbestemors hus oppe i Sørdalen. Nærmeste nabo er pappa og de. Og bjørkeskogen. Jeg elsker bjørkeskogen.

I skogen her oppe har vi funnet vår indre ro. Vi puster. Nå skal vi puste noen måneder mens store prosjekter modnes.