Barn kan ikke bare bestilles. Respekter det!

Tidligere kom jeg med en oppfordring om å ikke stille spørsmål om barnløshet til par uten barn, spesielt når du ikke kjenner til parets følelser omkring teamet, da det kan gjøre fryktelig vondt. Du kan lese hele innlegget «Vi kan ikke få barn» her.

Det finnes så mange individuelle og private historier om barnløshet, som vi ikke har noe med å pirke borti. Etter innlegget fikk jeg flere henvendelser og kommentarer omkring temaet, hvorav jeg ønsker å trekke frem noen tankevekkere.

Vi som har et barn fra før får ofte spørsmål om når neste kommer. «Nå er det vel påtide med en til?» I begynnelsen avfeide jeg det, fant på et fjollete svar og forsøkte å vitse det bort, samtidig som det gjorde utrolig vondt inni meg. Nå har jeg i stedet begynt å svare: «Ja vi har veldig lyst på en til, men etter at vi mistet i vinter har det desverre ikke dukket opp noen nye der inne.» Det som da skjer er at folk virker å bli pinlig berørt. Nesten som svaret plutselig ble for nært og personlig. Tenker at det heller kan være de som spør så dumt, som skal få lov til å føle på et ubehag i stedet for at jeg skal sitte å blø innvendig

Andre som har opplevd vanskelige følelser rundt temaet har etter hvert begynt å svare at det kan være vanskelig å få barn, fordi de ikke kan bestilles.

Men ikke alle klarer å snakke om dette, nettopp fordi det gjør så vondt. En av mine lesere skrev til meg for litt siden. Innlegget jeg skrev traff henne veldig. «Det føltes nesten som om du leste tankene mine». Hun har nå en anonym blogg hvor hun skildrer følelser og tanker omkring ufrivillig barnløshet:

«Jeg har egentlig aldri visst hva jeg skulle bli når jeg ble stor. Noen bare vet at de skal bli politi, revisor eller tannlege. Jeg følte aldri et slikt kall til et spesielt yrke. Klart visste jeg hvilken retning jeg skulle gå, men ikke nøyaktig hva jeg ville. Det eneste som var helt sikkert, var at jeg en gang skulle bli mamma»

Onskemamma skildrer også sin frykt og redsel, å viser til hvorfor hun vil holde dette med barnløshet skjult for omgivelsene sine. Spesielt dette avsnittet satt en tankevekker i meg:

En av grunnene til at jeg ikke ønsker at så mange skal vite det, er fordi jeg ikke ønsker å bli behandlet annerledes. Jeg har flere venninner med små barn, og jeg er redd for at de ikke skal kunne glede seg over sin babylykke sammen med meg. Jeg er redd for å ikke bli invitert til samlinger der barn er hovedfokus fordi folk er redd for å såre meg. Jeg er redd for at hver gang jeg leker med et barn eller koser med en baby, så skal andre tenke: «Huff, det må være tungt for henne som ikke kan få barn selv». Jeg er redd for at andre som vet, skal føle på det når jeg får spørsmål om barn fra andre som ikke vet.

På nytt vil jeg minne dere på dette om å vise hensyn. Ikke mas på par som ikke har barn om hva som er grunnen, eller om når de skal få. Barn kan ikke bestilles!

Reklamer

«Vi kan ikke få barn»

Dagen min sønn ble født trodde jeg at det ikke var mulig å kjenne på en større kjærlighet. Jeg tok feil. For hver eneste dag som går fylles jeg med mer hengivenhet, og med en enda større kjærlighet ovenfor min lille gutt. Når han strekker ut armene til meg. Når han borer hodet sitt i halsgropen min. Når han ler av pappaen sin. Da vokser min kjærlighet. Hver dag kjenner jeg på min takknemlighet ovenfor dette lille mirakelet.

For det å ha satt et liv til verden er nemlig et mirakel. Det er ingen selvfølge at man lykkes. For å lykkes er det nemlig en rekke faktorer som må klaffe. Først skal mannens sædcelle trenge inn i kvinnes eggcelle. Et slikt egg frigjøres av kvinnen kun én gang i måneden. En gang på en hel måned, dere. Dette egget kan kun leve i egglederen opp til 48 timer. Altså, på disse 48 timene må mannens sædcelle befrukte egget. Klaffer det ikke på disse timene må man vente en hel måned på en ny sjanse.

Når man er heldig, og lykkes med befruktningen, skal det befruktede egget feste seg i livmoren og vokse seg til et foster. Tall fra Norsk Helseinformatikk viser at omlag 10-15 % av alle svangerskap som er bekreftet ved svangerskapstest, ender med spontanabort. Trolig ender halvparten av alle befruktede egg i en spontanabort. Dette kan for mange oppleves som en tung og vanskelig prosess.

Etter min mening er det ikke på sin plass å mase på par, om når de skal ha barn! For ærlig talt, hvor mange svarer ærlig når mor sin venninne/ en kollega ved kaffemaskinen/ svigerfar sin bror/ en bekjent du skravler med, spør deg om når dere skal ha barn? Har du noen gang hørt noen svare:

«Vi kan ikke få barn» 

«Vet du, dette har vi prøvd på lenge. Hver eneste måned blir vi skuffet over at vi ikke er gravide»

«Dette er utrolig sårt og vanskelig for oss nå, fordi vi spontanaborterte i forrige uke»

«Vi vil ikke ha barn»

Selv har mannen og jeg blitt stilt spørsmålet utallige ganger. Vi opplevde ikke det å bli gravid som en tung prosess, vi var veldig heldige der. Likevel fant jeg spørsmålet ubehagelig hver eneste gang. Når man selv ikke har tatt stilling til noe så personlig er det vanskelig å svare. Jeg kan da ikke forestille meg hvordan de som nettopp har opplevd en spontanabort, eller de som fortvilt prøver, må føle det når de får dette spørsmålet trødd opp i ansiktet. Personlig blir jeg veldig forundret over at så mange mennesker får seg til å spørre om dette, som om de spurte hva paret spiste til middag i går.

Kan det ikke være opp til hver enkelt hva de ønsker å dele? Mannen og jeg brukte tid på å dele at jeg var gravid, til andre enn de nærmeste. Dersom en bekjent hadde spurt meg når jeg var to måneder på vei om når vi skulle ha barn, hadde jeg aldri i verden svart at vi ventet en baby på nyåret. Spørsmål knyttet til dette med å få barn er etter min mening svært personlig. La det være opp til hver enkelt om de ønsker åpenhet rundt nettopp dette. Ikke trø spørsmålet opp i ansiktet på noen, spesielt når du ikke kjenner til parets følelser rundt teamet. Det kan nemlig gjøre fryktelig vondt.