Livet i en skoeske

Ungdomsflørter. Vennskap. Kinobilletter. Kvitteringer. Take away menyer. Avisutklipp. Tårer. Skuffelser. Stolthet. Det finnes ikke den ting jeg ikke kan putte ned i en skoeske. Fra jeg var bitteliten har jeg hatt et sterkt behov for å samle på minner. I kjelleren finnes ei stor eske med gjenstander som minner meg om noe fra barndommen. I en liten boks ligger det blant annet en klump, mye mulig av sukker, og et klippet sugerør. Minnene knyttet til dette vet jeg ikke, men siden jeg følte for å ta vare på det som liten klarer jeg ikke å kaste boksen i dag.

De aller fleste gjenstandene jeg har, finnes det en følelsesmessig tilknytning til. Fra tid til annen åpner jeg skoeskene, og mimre tilbake. I dag er de hentet frem slik at noen av minnene kan få plass på vår nye kroktavle.

På lik linje med skoesker elsker jeg korktavler og kjøleskapsmagneter. Kanskje er det fordi jeg er så pertentlig ellers, at jeg trenger et kaosområde. De siste årene har jeg verken hatt kjøleskap man kan henge magneter på, eller ei korktavle, så det var en fryd å få dette inn i hjemmet igjen.

Er det flere enn meg som har utallige skoesker liggende med minner fra et forrige århundre? I dag leste jeg forresten litt i gamle dagbøker fra jeg var 17-18 år. Jeg er så uendelig glad for at jeg ikke 17 år lengre. Så usikker man var. På seg selv. På gutter. De flørtanalysene jeg og mine venninner holdt på med – jeg får nesten vondt i meg av å lese de. Tidvis lo jeg høyt. Da ville jeg aldri bli eldre. Nå ville jeg ikke gjenopplevd de årene der om jeg fikk miillionutbetaling for det.

IMG_2266

20 år. Uten så mye som antydning til ryker. Livet var kun en stor fest.

Pussig, eller hva? For et par år siden var jeg på besøk hos min onkel, som da bodde i Afrika. Vi satt på hans veranda, og jeg sa jeg aldri ville bli eldre. Jeg ville være 25 år for resten av livet mitt. Han grøsset. Han ville aldri i verden tilbake til den alderen. All den usikkerheten i forhold til fremtiden og karrieren. Nei, han levde sin beste fase nå.

Det er over to år siden nå, og igjen sitter jeg med den følelsen. At jeg har det så inderlig bra nå som 27 år, i en nyetablert familie, med hele livet foran meg. Jeg vil bare leve her og nå. er den beste fasen. Det er kanskje en veldig fin ting som viser at man er flink til å leve i nuet. Nyte her og nå. Strengt tatt er det vel det livet handler om.

Reklamer

Avhengig av anerkjennelse fra mine diamanter

Daglig leser jeg flere blogger. Sophie Elise sin er en av disse. Det er noe med denne unge, frittalende Harstad-jenta som fascinerer meg. På lik linje med veldig mange andre trekkes jeg til bloggen hennes. For ei halv uke siden la hun ut et innlegg som har gnagd i bakhodet mitt siden jeg leste det.

Innlegget gjorde meg trist, og jeg tenker stadig tilbake på det. Du kan lese det her. Kort fortalt skrev hun om at veldig få av vennene hennes liker det hun gjør i sosiale medier, enda hun er veldig aktiv på deres profiler. Det gjorde meg trist fordi støtte fra mine nærmeste er det viktigste for meg. At mine nærmeste heier på meg, både privat og i sosiale medier, fungerer som næring for meg. Uten deres støtte og support hadde ikke jeg gjort dette. Det sier nok bare at Sophie Elise har mye mer guts enn meg. Likevel kjente jeg på følelsen av ensomhet.

Jeg betegner mine venner som diamanter. Jeg har sjeldne og dyrebare diamanter i livet mitt. Diamanter jeg fant som veldig ung, de er edelstener som betyr hele verden for meg. Så er jeg så heldig at jeg til stadig kommer jeg over nye, uslepne diamanter. De skinner, og jeg plukker de opp. Det trenger ikke å gå lang tid før jeg oppdager hvor dyrebar også disse er.

SAMSUNG CSC

Det er ved flere anledninger jeg har takket mine dyrebare diamanter for heiarop. Det å ha noen som heier på meg, gjør at jeg kan dele skrivegleder med noen jeg er glad i. Når antall sidevisninger passerte 10 000 jublet jeg sammen med mine nærmeste, fordi jeg trenger å dele slike gleder med de som betyr noe for meg.

Kanskje er det egen avhengighet av anerkjennelse fra mine diamanter som gjorde meg trist på Sophie Elises vegne, for jeg hadde ikke klart meg uten disse heiaropene. Mye av min drivkraft hadde i hvert fall forsvunnet. Derfor kommer jeg herved med en åpenlyst hyllest til dere. Mine kjære diamanter.

På lik linje med de fleste som har opprettet en blogg, skriver jeg fordi jeg vil ut med et budskap. Takk for at dere heier på meg. At dere deler og tror mitt budskap kan gjøre hverdagen for noen litt bedre. Det er drivkraften min, og jeg takker dere for støtten.

Jeg har ikke behov for at hundretusenvis av mennesker leser min blogg. At flere hundre daglig stikker innom er mer enn jeg kunne håpet på når jeg startet for litt over to måneder siden. Det kan jeg takke flere av mine næreste for. At dere deler, og tro. Jeg ønsker å takke dere også her, åpenlyst og foran alle. Takk! Takk for støtten.

Hjertet mitt blør

Det gjør så vondt. Jeg kjenner tårene presse på hver gang tankene mine går til Paris. Jeg kan nærmest ikke tenke på den enorme sorgen som volder så mange. Det var vonde nyheter å våkne opp til. Det finnes rett og slett ikke ord. Hjertet mitt blør. Morgenen gikk naturlig nok til å lese nyheter. Prøve få en oversikt over hva som har hendt. Som om det liksom hjelper.

Kl ni i dag tidlig begynte studiesamlingen. På Stamina har levd litt i vår egen intense treningsboble i ni timer. Nå er jeg hjemme hos mamma igjen, og bobla er sprukket. Klumpen i hjertet mitt er enorm. Jeg klarer ikke begripe hvor denne ondskapen og hjerteløsheten kommer fra. Ønsket om å skape frykt og redsel.

All solidariteten vi ser verden over varmer i det grusomme. Vår egen statsministrer gråter på nyhetene. Vi tenker ikke politikk nå, vi tenker solidaritet. Ishavskateralens lys viser det franske flagget i solidaritet fra Nordens Paris. Hele feeden på sosiale medier viser det franske flagget. Hvor enn vi snur oss, ser vi en solidaritet. Likevel er den overdøvende følelsen i meg sorg.

Bildet er hentet fra Nordlys.no. Foto: Stian Joachim Olsen

Jeg skulle ønske jeg hadde en setning for å oppmuntre. En sangtekst å vise til. Eller et dikt. Det har jeg ikke. Akkurat nå har jeg ikke ord. Jeg har bare en liten, stille bønn. Vær så snill, ikke spre hat.

Fortsatt litt redd for nordlyset

Som liten ble jeg fortalt at jeg ikke måtte vinke til nordlyset, for da kom nordlyset å tok meg. Å hadde jeg hvite votter på måtte jeg for all del ikke finne på å vinke til det, for da ble nordlyset  skikkelig sint. I dag var det et nydelig nordlys over himmelen. Det var enormt. Vi bor mellom to mektige fjell, mellom fjellene blafret nordlyset og opptok hele himmelen. Jeg var på vei til naboen da jeg oppdaget det. Vi har ikke veilys her, så det var bare meg og nordlyset. Og fjellene.

Det tar meg ikke mange minuttene å gå til naboen, men med nordlyset i ryggen kjente jeg på barndomsfrykten. Med hvite votter på hendene føler jeg det er litte granne mer akseptert. Jeg lyver om jeg sier at jeg ikke hadde lyst til å løpe, men siden jeg er plassert under kategorien voksen nå, så jeg holdt meg fattet. I stedet økte jeg tempoet på skrittene mine bare ørlitt. 

Dersom jeg hadde vært en dyktig nordlysfotograf skulle jeg gjerne delt dagens lys med dere, men det er jeg ikke. Så dere får nyte disse nordlysbildene fra en av mine favorittfotografer, Ørjan Bertelsen, i stedet.

Nesten helt fremme kunne jeg stoppe opp å nyte synet. For det var virkelig mektig og trolsk. Jeg har ingen problemer med å forstå hvorfor turistene i Nord-Norge går av skaftet når de ser nordlyset. Sagnet om hvorfor nordlyset kommer å tar meg husker jeg ikke, så jeg har funnet et på nettsiden til Tre stammers møte dere kan lese under om dere vil. Dersom noen har andre sagn, eller linker til sagn om nordlyset, skriv det gjerne i kommentarfeltet.


Gutten som terga sola, månen, stjernene og nordlyset

To brødre kjørte en gang av gårde for å skille ut rein. Om morgenen da sola sto opp, joika den yngste:

Solgubben skinner
Skjennes på alt
som e kalt.
Is og sne han bråne
og hver fjær han livet låne.

Du sier den eldste:- Kjære bror, gje dæ ikke til å terge Guds skapninga! Broren brydde seg ikke om det. Han bare joika og la enda mer til. Ikke lenge etterpå kom et svært tett snefokk, og sola blei borte i en sky. Det var umulig å fare videre.De satte opp telt og lå værfast i flere dager. Da det klarna igjen og månen tok til å skinne, joika den yngste:

Litje månemikkelting, la la,
sett som tosken i en ring,
blinke oppi svarte natta, naina.
Tvi, ka frost han tømme!
Sola vil han glømme.

Broren sa at han skulle slutte, men det brydde han seg ikke om. Da blei det forferdelig tett mørkeskodde. De var midt på fjellet og måtte være der i tre døgn fordi de ikke fant veien. Da sier den eldste:- Nu kan du se kordan det går når du terge Guds skapninga! Da mørkeskodda letta, blei det fint vær. Stjernene skinte klart. På nytt tok den yngste til å joike:

Stjernepilt, stjernedilt, ja ja,
blinke litt, vinke litt ja.

Da kom det ei ildkule og traff reinen hans. Den stupte i bakken og var død. Da sier broren hans:- Ka du trur som kommer tel å skje med dæ, så vill som du e! Viss du ikke slutte, ska du berre få se! Da kjørereinen var død, sier den yngste:- En rein dau, men en igjen. Æ har da sett verre skade før! Så dro de videre, men den yngste måtte gå og trekke pulken. Om kvelden stansa den eldste for å la reinen sin beite og for å vente på broren sin. Han tente bål og tok til å koke. Da maten var ferdig, kom også den yngste. Etter at de hadde spist, blei det et veldig sterkt nordlys. Den yngste joika:

Nordlyset renne, lip, lip, lip,
flesk i kjeften, lip, lip, lip.
Hammar i skolten, lip, lip, lip,
øks på ryggen, lip, lip, lip.

Broren hans nekta han å gjøre det, men han satte i å joike enda høyere. Da tok nordlyset til å vifte forferdelig sterkt. Det smalt mot snøen som om noen slo med et hardt skinn. Den eldste kvelva pulken og kraup under den. Men nordlyset slo den yngste ihjel og brente opp pesken hans. Da kjørte den eldste videre med tungt sinn og med sorg i hjertet for broren som han hadde mista. Derfor har de gamle samene ennå den trua at det er farlig å terge nordlyset. Dersom du gjør det, kan nordlyset bli sint og komme å ta deg. De fant ikke engang kroppen av den gutten, blei det sagt.

Kilde: Qvigstad: Lappiske eventyr og sagn
Nyere språkdrakt: Arvid Hanssen.  

Sagnet er hentet herfra

Northern Soul

Fredag. I dag kjennes det ekstra deilig med helg. Vi kom hjem til skogen i går etter å ha vært på farten i ei uke. Lille trengte ro og egne rutiner nå, så det kjennes godt å være hjemme – selv om vi har hatt det utrolig fint sammen med familie. I dag startet vi dagen med å pakke ut, skifte på senga og vaske huset. Nå har vi spist. Lille sover. Det finnes ikke et eneste punkt igjen på dagens gjøremål listen.

Jeg har endelig tid til å sette meg ned for å lytte på Northern Soul – The Album, plata Herman Rundberg har sluppet. «Herman Rundberg tok med seg et nordnorsk og samisk stjernelag da han komponerte bestillingsverket Northern Soul til fjorårets Varangerfestival. Nå har verket gått videre til plateformatet» ref. NRK Sápmi. Så langt elsker jeg det. På sett og vis er det eventyrlig. Det gir meg en indre ro, samtidig som jeg berøres i hjertet.

Legger ved dette eventyrlige bildet fra bryllupet mitt og ønsker dere en riktig fin helg, gode lesere. Her er det ro og hvile som står på planen. Vi har faktisk ingen konkrete planer. Det er også deilig. Vi får bare se hva helgen bringer.

Foto: Ørjan Bertelsen

Aj aj aj. Helg for gangsperra

Akkurat nå er det en god og mør jente som sitte godt plantet i mammas sofa. Vi, AFPT studentene, er er godt inne i en ny samlingshelg og så langt har kjernemusklelaturen fått kjørt seg no grassalt. Om ikke hver og en av oss på studiet har gangsperre etter denne helgen vet ikke jeg. Men SÅ gøy det er! Jeg elsker utfordringer, pluss at jeg elsker at kroppen får kjørt seg, så dette er en drømmehelg for meg.

Medstudent Iris og jeg leker oss med kettlebells i noen antirotasjons mageøvelser

På samme måte som ved sist samling veksler vi studentene på å være personlig trenere og kunder for hverandre. Det som er ekstra gøy denne gangen er at vi kjører skikkelige økter på hverandre nå, i forhold til sist når vi jobbet mer øvelse for øvelse. Foreleseren vår poengterer hele tiden at dette skal være et utbytte for begge, gjennom hele dagen. Den som er i trenerrollen skal drilles og bli bedre på dette, vedkommende i kunderollen skal bli trent hardt! Morsomt!!

Ved starten av dagen i dag utformet Heidi, tidenes søteste jente, og jeg et knallbra mageprogram. Her ser dere henne i trenerrollen, og meg som kunde. Aj aj aj, jeg kommer til å kjøre dette programmet ved flere anledninger! Det var ikke bare tøft, det var også veldig morsomt. På dette flatterende bilde er jeg på mine siste repetisjoner i denne serien. Jeg får tidenes utrykk når jeg løfter hardt, eller som i dette tilfellet, blir presset hardt.

Ellers er vi en veldig fin gjeng. Kommer til å savne gruppen når dette er over. Vi ler stort sett hele tiden, kontinuerlig erter vi hverandre på en vennlig måte, pluss at vi er utrolig flinke på å pushe hverandre til å bli bedre både som trenere, og i diverse styrkeøvelser.

Foreleseren vår, Alexander, fra AFPT

Her ser dere Iselin jobbe med en antilateralfleksjons mageøvelse

Nå skal jeg bare koble ut, å lade opp til en ny intensiv dag i morgen. Håper dere har en fin helg.   Igjen må jeg bare få takke alle dere for deres heida-rop angående innlegget om kroppen min etter fødselen. Tror ikke jeg kan få uttrykt tydelig nok hvor inderlig mye det betyr for meg. For det er vanskelig å blottstille seg selv på måten jeg har gjort. Men å få tilbakemeldinger på at dette hjelper, at det finnes mødre der ute som synes forhold til kropp etter fødsel blir lettere på grunn av mitt innlegg, det betyr alt dere. Takk.

Knust telefon. Sosiale medier detox

Jeg klarte å knuse telefonen i helgen. Første gang i min karriere. Dersom jeg forsøker å bruke den er fingertuppene fulle av små glassbiter, så telefonbruken min holdes til et minimum. Ufrivillig sosiale medier detox går egentlig veldig greit. Savner Instagram og snap mest. Nå har jeg akkurat bestilt meg ny telefon, men det tar litt tid for apple å levere til skogen så får vel bare nyte avkoblingen og smøre meg med tålmodighet.

Jeg skulle jo prøve å få tatt bilder under søndagens samling, men med syk baby gikk ingenting som planlagt denne dagen. Lørdagsnatten ble Iver febersyk. Jeg dro avgårde på samling med knust mammahjerte og tårene pressende på. Det eneste jeg ville var å holde rundt min lille, slappe baby. Det siste jeg ville var å dra fra han første gang han var syk. Han var i de beste hender sammen med mannen og mamma, men likevel, jeg ville jo være der.

I lunsjen dro jeg å var sammen med han. Kl 16 ble formen hans så mye verre at jeg dro fra undervisningen for å være mamma. Da bare gråt han og ropte på mammaen sin. Siden har han egentlig vært på fanget eller hoften. Det er som om verden stoppet opp. Lille har fått all fokus og vi har bare koset med han. I dag har formen vært bedre, så vi har fått gjort litt her hjemme i skogen. Jeg har så mandag i dag. Sikkert siden vi kom fra byen i går. Nå er det bare å få brødene ut av ovnen så er det kvelden her. Håper dere har hatt en fin start på uken.