Et stille år

Skjermbilde 2018-05-11 kl. 22.47.02.png

Dette året ble alt annet enn trudd og håpet på. For et år siden var vi så inderlig lykkelige. Målstreken var nådd, og vi var klare for å brette opp armene og ta sats for å bygge opp vår største drøm. Vi skulle endelig få jobbe med melkeproduksjon, ysting og lokal mat.

Det ble dessverre tidlig etter overtakelsen avdekket omfattende uforutsette forhold som blant annet gjorde at bolighuset var ubeboelig. Vi ble derfor nødt til å stoppe ysteproduksjonen og flytte inn i driftsbygningen. Vi hadde lenge håp og ønske om dialog rundt løsning, noe som dessverre ikke førte frem og som mange har fått med seg ble dette en konflikt som endte i Tingretten. Prosessen er ikke over, så jeg ønsker ikke å skrive om dette. Fortsatt er alt dette fryktelig vondt og jeg vet ikke hvordan jeg skal ordlegge meg.

Min terapi har alltid vært tekster. Ærlighet. Å dele tekstene. Mange ganger har jeg fått tilbakemelding om at det har hjulpet andre. Enten i form av en slags innsikt eller i form av følelsen av fellesskap. Jeg har også alltid sagt at jeg vil være ærlig om opp- og nedturer i prosessen om drømmerealisering. Det gikk ikke i dette tilfellet. Jeg kunne ikke være åpen og ærlig, av hensyn til andre og prosessen vi sto i. Og faktisk fortsatt står i.

Jeg har kjempet imot såkalte ‘sosiale medier filtrer’ bestandig. Jeg er bunn ærlig. Jeg pynter ikke på sannheten. Jeg har publisert bilder og tekster når jeg er jublende lykkelig, når jeg stråler og når jeg skinner. Jeg har også publisert bilder og tekster, utgrått og livredd. Når livet har bydd på tøffe tak.

Mental helse har alltid vært et tema som har opptatt meg. Det vet de som kjenner meg, de som har fulgt min blogg eller fulgt meg i sosiale medier. Jeg tror sosiale medier kan skape et uheldig bilde av andres liv. Jeg tok derfor tidlig et bevisst valg om å være ærlig. Dele både det som er herlig, men også det som er tøft.

For meg er mental helse en balanse. Denne balansen mistet jeg dette året.

Siden dette ble en sak som endte opp i Tingretten ble den også offentlig på et tidspunkt. Mange vet derfor hva dette året har innebært for oss. Jeg vil takke for den inderlig sterke omsorgen om er vist oss. Vi er blitt sett når vi har vært som lengst nede og vi er blitt holdt rundt når vi har trengt det. Vi setter også uendelig stor pris på alle som har tatt kontakt med oss, kjente som ukjente. Omsorgen betyr mer enn dere kan forestille dere! Uendelig tusen takk!

Nå er det altså slik, tross et vanskelig og krevende år, at vi får fortsette vår drøm. Vi skal fortsatt få jobbe med melkeproduksjon, ysting og lokal mat. Vi er så heldige å ha fått muligheten til å fortsette denne drømmen på en annen melkegård. Å herfra skal jeg dele veien vår. Opp- og nedturer. Slik som intensjonen fra begynnelsen var.

Det gledes!

LagreLagreLagreLagreLagreLagreLagreLagre

Reklamer

Kjære bloggen.

Dette innlegget er ment til deg. Deg, bloggen min. Jeg har savnet deg. Har du glemt meg? Jeg er litt redd for at du har glemt meg. Jeg har vært så fraværende. Vi har ikke opprettholdt vårt vennskap. Det er fordi det har vært vanskelig å skrive her inne hos deg. Så mye har en stund vært så hemmelig, og siden du er så offentlig, så har det vært vanskelig.

Det eneste jeg har tenkt på når jeg har satt meg ned for å skrive, er det som er hemmelig. Inne hos deg, bloggen min, har det den siste tiden vært en rosa elefant. Selvfølgelig er det bare jeg som har sett den, og kun jeg som har tenkt på den. Men min rosa elefant er dette hemmelighetskremmeriet, som du bloggen, har sagt jeg ikke får prate om sammen med deg enda. For det er så gørre kjedelig for de som liker å lese hva vi prater om, å lese. Jeg som sier a, men ikke b. Lufter tanker på en helt absurd måte. Da har det vært bedre å holde litt kjeft.

Fortsatt er endel hemmelig, men jeg har begynt å lette litt på sløret. Jeg har jo lovet mine lesere å ta de med på opp- og nedturer i drømmerealisering. Det løftet holder jeg. Det må bare skje i riktig tempo. Vi snakkes igjen snart.

SAM_2314 (1).jpg

SoMe Detox and Earth Hour

Jeg er så inni hampen lei telefonen min for øyeblikket. Den har kokt den siste tiden. Jeg merker også at min bruk av telefontid har eskalert. 20 minutter sosiale-medier-tid per dag er det vi vanligvis har som grense i dette hjemmet. Når bruken og hyppigheten stiger synger min tilstedeværelse, og ja – faktisk lykke.

Jeg er av den folkesorten som elsker sosiale medier! Elsker! Elsker linking til gode saker jeg aldri ellers ville plukket opp. Refleksjoner til kloke mennesker. Kontakten man kan holde med de man ikke ser like ofte. Bildene som gjør at man kan ta del i livet til de man setter pris på, utenom tiden man er sammen. Jeg elsker å hente inspirasjon til hus og hjem fra sosiale medier. Jeg forsøker selv jevnlig å sende snaps av Iver til hans nære så de kan følge hans utvikling, selv om de ikke ser han like ofte.

Men sosiale medier må ikke bli altoppslukende. Det er så lett å henge i den elektroniske verdenen. Du kan lese, scrolle og kikke på bilder gjennom hele dagen om du vil det. For meg blir det helt feil. Da lever jeg ikke i nuet. Da lever jeg ikke mitt eget liv fult og helt. Da verdsetter jeg ikke mine egne øyeblikk.

Den siste tiden kjenner jeg at disse 20-30 minuttene er på tur å skli ut. Ofte blir det slik for min del når jeg er litt ekstra sliten. Da søker jeg til skjermen i rolige øyeblikk, fremfor å lytte til kroppen eller bruke tid på å tenke ut en hel tanke.

Derfor skal jeg bruke påsken på bøker, spill, gode samtaler og oppladning til en hektisk periode etter påske. Jeg skal rett og slett logge av. Fra palmesøndag til første påskedag er det ikke lov med Facebook, Instagram, Twitter, blogger og mail. Snap har jeg lov å sjekke en gang i døgnet. Dette unntaket har jeg fordi mange kommunisere med meg gjennom snap fremfor sms. Men jeg har kun lov å svare på direkte henvisning til meg. Ikke noe annet.

Utfordrer deg også til å bruke påsken til å forsøke å være mer tilstede i øyeblikket. Ro ned på telefon bruk. Fokuser på menneskene du er sammen med. Prøv å se på klokken hver gang du tar opp telefonen. Følg med på hvor mye du er på sosiale medier hver dag. Minuttene suser kjappere enn vi aner når vi leser eller scroller.

SAMSUNG CSC

Klokken 20:30 er det Earth Hour. Slukk alle lys. Logg av. Klokken 20:30 starter min SoMe detox. Da slukker vi alle lysene i hjemmet og logger av sosiale medier for ei uke. Vi snakkes om ei uke ❤

SAMSUNG CSC

Syv år, elskede.

Publisert 16.12.15

I syv år har du vært min kjæreste. Min nærmeste. Klippen i livet mitt. Den siste halvannen uken har vært tøff. Den har vært vanskelig. Jeg har vært mye redd. Du har vært like redd som meg. Likevel har du vært min solide, stødige klippe. Du har holdt rundt meg når jeg har grått. Sett meg når jeg har vært engstelig. Strøket meg over  når tårene bare har trillet. Du har sovet like lite som meg den siste tiden. Likevel har du hatt kontroll. Kontroll hjemme og kontroll på sykehuset. Jeg har sett i ansiktet ditt at du har vært sliten. Jeg vet at du ikke har sovet godt de nettene du har sovet sammen med meg i den lille sykehussengen. Likevel har du prioritert å være sammen med meg. Du er alltid der når jeg trenger deg.

SAM_0449.jpg

Forrige uke ble jeg lagt inn på UNN med rier. Gravid i uke 33. Prematur fødsel var et ord som ble gjentatt. Ønsket om å stoppe en prematur fødsel. Hva vi kunne forvente oss ved en prematur fødsel. Prematur fødsel. Ordet føltes skremmende. Vi fikk raskt tilbud om å snakke med ansatte ved nyfødtintensiven for å lære mer om en prematur fødsel. De gjentok tilbudet for oss ved flere anledninger. Det tok oss over et døgn før vi takket ja. Vi trengte nok å forberede oss selv først, mentalt, på at det faktisk kunne bli en prematur fødsel.

Samtalen med nyfødtintensiven gjorde oss godt. Jeg gråt av glede flere ganger mens de med fagkunnskapen snakket. Snakket om gode prognoser. Hvor trygt det er å komme til verden i uke 33. Lille er nok såpass sterk nå at han kan legges rett på mitt bryst. Skulle han trenge medisinsk hjelp får far være med hele veien. Straks det er klart vil han da legges på far sitt bryst. Han vil ikke være uten oss. Vi skal få være sammen med han hele tiden. Han trenger kanskje bare pustehjelp i noen dager. Mest sannsynlig er varmeseng nok, kuvøse er kanskje ikke nødvendig. Det er ikke så farlig å komme til verden i uke 33.

Fra uke 34 gjør ikke legene noe for å stoppe en prematur fødsel. I morgen er jeg 34 uker på vei. I helgen har sykehuset gjort hva de kunne for å stoppe fødselen. Nå venter vi. Øker riene blir vi foreldre før jul. Stopper de helt opp får vi se når lille melder sin ankomst. Uansett hva som skjer er vi klare. Vi møter det som kommer sammen.

Det er det jeg elsker så høyt ved deg, Odd-Erik. Vi møter alt sammen. Det har vi gjort de siste syv årene. Perioder i de årene har stormer slått inn i hverdagen vår. Stormer som kun hadde vært en del av min hverdag dersom vi ikke hadde vært sammen. Stormer som naturligvis også har påvirket deg. Når det har stormet som verst har du kunne valgt å gå. Trekke deg unna. I perioder har jeg, innerst inne, vært livredd for at du skulle ønske å gå. Jeg har forsøkt å skyve deg unna slik at det skulle bli lettere for deg å forlate. Du gjennomskuet meg. Tvert. Du visste meg at du skulle ingen steder. Du skulle stå i stormen sammen med meg, være min klippe. For en mann du er. Jeg evig takknemlig, Odd-Erik.

Halvt år etter vi ble sammen – jeg husker ennå dagen, lyset i rommet, jeg husker temperaturen rundt oss, været på yttersiden. Det var sendt på kvelden. Du så på meg, og sa til meg at vi skal gifte oss. ”Vi skal være sammen for resten av livet. Og vi kommer til å gifte oss.” Vi snakket ikke stort mer om det. Det var for skremmende. Men jeg visste at du hadde rett. Vi har begge vist siden vi ble sammen at dette er ekte. Dette er unikt. Dette er nesten for godt til å være sant.

Jeg føler meg ekstremt heldig som har en mann som deg i livet mitt. En solid klippe. En man kan snakke med om alt. Jeg elsker at du er så god på å kommunisere. Vi er så flinke på å snakke sammen. Om sorger. Gleder. Om skuffelser og vanvittige oppturer. Du har gjort meg flink til å snakke og jeg vet at jeg har gjort deg flink til å snakke. Jeg tror ikke det går en eneste dag uten at vi ler sammen. Jeg elsker latteren din. Elsker måten ansiktet ditt blir helt sammentrukket, som om du er en gammel mann, når du ler så hardt at tårene dine triller.

Hege_&_Odd_Erik_333.jpg

Dagen i dag ble ikke som tenkt. Julen blir ikke som tenkt. Uken som var ble ikke som tenkt. Men det spiller ingen rolle. Du gjør meg lykkelig hver eneste dag, Odd-Erik. Selv på tunge dager gjør du meg lykkelig. Vi gjør dagenen spesielle uansett hva som skjer. Jeg føler meg som verdens heldigste, takket være deg. 

Gratulerer med syvårsdagen vår. Dette er knaptnok starten. 

Elle melle, hvor skal vi bo?

Det er når du skal lese til eksamen at skissene på huset du skal bygge virkelig tar form. Disse dagene har vi nemlig kommet utrolig langt i planleggingsfasen, som et resultat av at min første eksamen er på mandag. For øyeblikket er vår papirskisse inne hos en leverandør som tegner den på maskin, og som regner både på pris og kvadratmeter i hvert rom.

SAM_4459 (1).jpg

Vi har tatt en avgjørelse på at vi ikke skal flytte tilbake til Tromsø. Det er ikke der vår drømmetomt ligger. Vi ønsker å tilby Iver den samme oppveksten som vi selv hadde, hvor nærhet til naturen er essensielt. Derfor har vi tatt et valg om å bygge på landet, i skogen.

Det som gjenstår for oss nå er å avgjøre i hvilken kommune vi skal bosette oss. Vi har to høyaktuelle kommuner vi vurderer. På begge stedene er nærhet til naturen den avgjørende faktoren. Begge stedene har gode fritidstilbud for barn. I den ene kommunen har vi et etablert nettverk, i den andre må vi bygge dette opp på nytt. I begge kommunene har vi helt nær familie. Samisk identitet har et større fokus i den ene kommunen. Det er lettere for våre venner å besøke oss på det ene stedet. Vi er tryggere på skoletilbudet i den andre kommunen. Med tanke på bosituasjon under byggeprosessen har vi et sted som soleklart forenkler vår hverdag.

Jobbsituasjonen begge stedene er tilnærmet lik per dags dato. Om noen år, avhengig av andre mennesker, kan dette endres drastisk. I dag er vi nødt til å ta noen valg som eventuelt ekskluderer en uprøvd mulighet noen år frem i tid.

Vi har vært tydelig på at vi har solgt vår enebolig i Tromsø og at jeg har sagt opp jobben min for å realisere større drømmer. Som dere forstår er ikke veien en rett linje vi bare kan følge. Vi må ta store avgjørelser. Å kjenne på hva som er mest riktig er vanskelig.

Det er vanskelig å vite hva som er det aller beste for oss. Vi har derfor tilrettelagt det praktiske i den grad det er mulig. Jobbmuligheter i forhold til hva som gjør oss aller mest lykkelig. Penger til byggeprosessen. Jeg skal være ærlig om at jeg gleder meg til vi har tatt noen av disse avgjørelsene. Men vi har lovet oss selv å bruke tid. Kjenne på det. Utforske våre drømmer mens vi bor slik vi gjør for øyeblikket. I skogen. Likevel gleder jeg meg til å ta neste skritt. Å kjenne på en situasjon som er litt mer endelig..

Da var det over

En intensiv periode er over. Et kapittel i livet er nå lukket. Vi hadde siste samling denne helgen, og i dag var aller siste studiedag sammen med mine medstudenter. Nå er det kun å bestå den teoretiske og den praktiske eksamen som gjenstår, før jeg er sertifisert personlig trener.

Det føles litt rart, og tomt, å ikke skulle tilbringe mer tid sammen med denne gjengen. Når man er så utrolig mange timer sammen over ei så kort periode, blir man på et vis knyttet sammen. Før det brått er over og man vender hver til sitt. Det skal bli utrolig deilig å få mer normale helger igjen, men jeg kommer til å savne å dele treningsgleden med disse folka. Vi har jo vært på dette fordi vi har en genuin, og sannsynligvis noe over gjennomsnittet, interesse for feltet.

I ene økta i dag trente vi noe som var helt nytt for meg. Vi trente eksplosivt på en måte jeg aldri har trent før, og det var skikkelig G-Ø-Y! Vi skulle trene tunge baseløft, for så å kjøre en eksplosiv øvelse i samme bevegelsesretning. For eksempel skulle vi kjøre fem repetisjoner tung knebøy. Deretter hadde vi en pause på ti sekunder før vi uten vekter satt oss ned i en knebøy posisjon, og hoppet rett opp alt vi klarte.

IMG_0599

Det føltes nesten så man fløy. Meningen er at når man kjører så tungt først, for så å kun hoppe med egen kroppsvekt, klarer du gjerne å gi mer i hoppet enn om du ikke hadde løftet så tungt i forkant. I knebøy løftet jeg over min egen kroppsvekt, kan dere tenke dere hvor gøy det var å så hoppe med kun egen vekt etter det?

IMG_0615

IMG_0616

På bildenen ser dere kanskje at jeg tror jeg flyr? Her kjører jeg spentshopp etter å ha løftet 70 kilo i markløft. Forstår dere hvorfor det var gøy? Konseptet med kontrast trening kommer jeg helt klart til å implementere i egne økter fremover.

IMG_0625

Nå skal jeg slappe godt av i kveld før eksamensforberedelser starter til uken. Avslutningsvis ønsker jeg å takke mine medstudenter og våre dyktige forelesere. Takk for at dere har vært med på å pushe meg til maks. For at dere har terpet på meg så jeg har fått muligheten til å bli bedre på å coache. For at dere har pirket på meg under øvelser slik at disse blir utført korrekt. Takk for at dere har gjort disse samlingene så vanvittige morsomme!

Date night

I dette øyeblikk står jeg på badet hos mamma. Jeg og mannen skal på date! Jeg grugleder meg. Men det er viktig å ikke glemme forholdet oppi babytilværelsen, så i kveld er mamma barnevakt. Jeg og mannen skal ut å spise og nyte litt deilig vin. Det kribler i magen.

Dette er forresten første gang jeg mobilblogger. Håper innlegget ser nogenlunde likt ut som det bruker. Sender dere en god klem. I Tromsø sludder det kattunger, så værmessig er det ikke akkurat veldig fristende å jåle seg opp. Men det overser jeg nå, for jeg skal på date med mannen!