Gråtende på førstehjelpskurs

I dag skjedde noe jeg ikke under noen omstendigheter hadde forutsett. Jeg har i alle år hatt et litt komplisert forhold til førstehjelp, uten at det har gitt meg noen som helst form for mening. Det har bare vært vanskelig for meg å gjennomføre slike kurs. Jeg har aldri gått gjennom hjerte- og lungeredning på en dukke før, å egentlig, innerst inne har jeg håpet på å ikke måtte gjennomføre det.

Når jeg fikk oversikten over personlig trener studiet, å så at førstehjelpskurs var obligatorisk kjente jeg et stikk i magen. I dag når jeg satt meg i møterommet hvor kurset skulle foregå kjente jeg på den samme klumpen. Jeg måtte si til sidemannen min at dette er utenfor min komfortsone, uten at jeg visste hvorfor.

Når kurslederen fra Røde Kors startet kjente jeg klumpen i magen forme seg til en stor sten. Det ble straks mye verre når han startet på teorien om hjerte- og lungeredning – da slet jeg. Tårene mine kjempet bak øyelokkene.  Det var utrolig vanskelig å holde de tilbake. Jeg måtte se i taket. Jeg måtte pille på et sår på pekefingeren. Vi fikk fem minutters pause etter noe som føltes som en evighet.

I grunn er jeg en meget reflektert person. Jeg er trygg på mine følelser, og vet i hvilke situasjoner jeg både blir sint, trist og opprørt. At jeg reagerte slikt på dette kurset kom helt uventet på meg.

I det kurslederen annonserte pause, måtte jeg bare komme meg inn på dametoalettet. Jeg brøt sammen, tårene trillet. Jeg hikstet. Det tok ikke lang tid før jeg kjente noen trygge armer rundt meg. Ei medstudent jeg etterhvert har blitt god venninne så meg gråtende i hjørnet på do, og la armene sine omkring meg.

Hun gjentok at jeg måtte puste ut, og at det var ok å gråte. Jeg gråt. Når jeg fikk summet meg spurte hun meg om alt var ok. Jeg forklarte at som liten var vitne til en hjerte- og lungeredning utført på en nær person, og at denne personen dessverre døde.

Jeg var sju år og sov hos mine besteforeldre. Bestefar fikk hjerteinfarkt. Pappa forsøkte lenge å gjennopplive han, men min bestefar døde av infarktet, det var for kraftig. Han var bare rett over femti år, min gode bestefar. Sorgen var tung, for min kjære bestefar var høyt elsket av oss alle. Jeg brukte tid på sorgprosessen, og jeg har trodd at jeg som ung kom over oppstyret jeg opplevde rundt dødsfallet.

I dag forsto jeg at følelsene ikke var ferdig bearbeidet. 20 år senere får jeg altså en slik intens reaksjon når jeg blir nødt til å gjennomføre hjerte- og lungeredning på ei dukke. Med et var jeg sju år igjen, stående i bestemors og bestefars stue ikledd nattkjolen.

Etter å ha summet meg på toalettet sammen med min venninne følte jeg meg klar for å fortsette kurset. Vi jobbet oss gjennom bolk for bolk. I det jeg må utføre hjerte- og lungeredning på dukken tar følelsene på ny overhånd. Jeg eier ikke kontroll. Denne gangen triller tårene i møterommet foran mine medstudenter. Å ukontrollert gråte på et kurs føles mildt sagt ubehagelig. Ikke bare ble jeg flau, jeg ble også redd for å gjøre mine medstudenter pinlig berørte.

De tok det hele med knusende ro, og visste den største forståelse. Det største ubehaget var altså i mitt eget hode. Jeg tipper at jeg ikke er den første, ei heller den siste, som får en emosjonell reaksjon på et førstehjelpskurs.

IMG_0577

Det er så utrolig lett å vise glede, av og til sinne også. Hvorfor er vi så redde for å vise sorg? Det går jo som regel veldig fint. Det er lov å av og til bli trist. Av og til, slik som i dag, kan en reaksjon komme uten at man forventer det, eller er klar over at en gitt situasjon kan utløse en følelse. For meg var det veldig ubehagelig der og da. Nå føles det godt. Så har jeg fått en helt annen tilnærming til førstehjelp nå.

Reklamer

Kåret til en hverdagshelt

På morgensendingen fra NRK Troms sist i oktober fikk jeg kåringen hverdagshelt. Når jeg hørte sendingen ble jeg både rørt og stolt. Nylig dukket NRK Troms kruset opp i posten. Dagens krus 31.10 skulle gå til en hverdagshelt, og det var kommet inn flere e-poster som syntes jeg fortjente å bli det på grunn av blogginnlegget mitt En gjennomsnittlig kropp etter fødselen. Jeg ble veldig overrasket, og ikke minst vanvittig glad. Tusen takk, kjære dere som syntes jeg fortjente det!

Denne kåringen fikk jeg dagen etter regionavisa Nordlys og byavisa iTromsø valgte å skrive om innlegget. En av de innsendte begrunnelsene var fra ei venninne som visste at det var vanskelig for meg å dele bildene, og at det var et enda større steg ut av komfortsonen å la avisene få trykke disse. Nå er ikke dette årets nobelpris i litteratur, men for meg betyr det at jeg har nådd gjennom til noen der ute i mitt oppgjør med kroppspresset. Denne koppen er et symbol på nettopp det, og skal få hedersplassen i kjøkkenskapet, sammen med MAMMA koppen jeg fikk til min første morsdag.

Naken, sårbar og ydmyk

Nå ble det mye kroppsfokus her. Men på en positiv og fin måte. Kjære, kjære alle dere fine lesere, TUSEN TAKK for den fantastisk gode responsen jeg har fått på innlegget mitt om en gjennomsnittlig kropp etter fødselen. Jeg er overveldet. Dere forstår ikke hvor godt det er, og hvor mye det betyr når man velger å vise seg naken og sårbar, på måten jeg valgte. Du kan lese innlegget her dersom du ikke har sett det. Takk!

Det er tydelig at at temaet vekket interesse og er meget aktuelt i dag. Regionavisa Nordlys og lokalavisa iTromsø valgte begge å omtale innlegget. Det er stort for meg å få være med på å skape en samfunnsdebatt av et så viktig tema.

For å klarne hode mitt litt etter alt dette rømte jeg en tur inn i skogen. Ingenting er som frisk luft og en mengde bjørkeskog når hodet ditt er fylt av tanker, inntrykk og meninger. For anledningen tok jeg en god, gammeldags selfie. Gliset er takket være dere, herlige lesere!

Tilbake i form etter fødselen

Rundt halvveis i svangerskapet, og store endringer har allerede skjedd med kroppen

Når man kjenner seg klar for det kan man begynne å lete etter formen man hadde før svangerskapet. Her er det utrolig viktig at mor lytter til seg selv og sin kropp. Dette skal gjøres i mors eget tempo, og det er svært individuelt når mor føler seg klar. Jeg hadde et meget utfordrende svangerskap, med totalt treningsforbud siste halvdel. Når fødselen nærmet seg kjente jeg veldig på behovet etter å få komme i aktivitet igjen. Det kriblet og jeg gledet meg.

Fire dager etter fødselen

Slutten av januar 2015. Like etter fødselen.

Midten av februar 2015

Midten av februar 2015.

Jeg kontaktet derfor en personlig trener, som jeg kjente godt og har trent sammen med tidligere. Vi ble enige om at straks jeg følte meg klar (etter de seks ukene man ikke skal trene), skulle vi begynne å trene sammen. Jeg visste nemlig at jeg trengte en motivasjonsboost for å komme i gang igjen etter et langt opphold. To måneder etter fødselen satte vi i gang. Forsiktig. Jeg hadde mistet mye av styrken min, all utholdenhet i muskelaturen og klarte kun få repetisjoner med nærmest ingen vekt før både kvalmen og svimmelheten tok meg.

Videre begynte jeg å trene på egenhånd hjemme. Siden jeg trente under trygge rammer hos en personlig trener torde jeg å pushe meg litt lengre for hver økt. Jeg brukte barnevognen og det jeg hadde hjemme. Jeg trente med PT i en og en halv måned, og det eneste vi gjorde var å trene min utholdenhet i musklene, slik at jeg skulle klare flere repetisjoner uten å føle at jeg holdt på å kollapse. For meg var det utrolig deilig å ikke måtte klare å få til dette alene.

Begynnelsen av mai 2015. Litt over tre måneder etter fødselen.

Nå var jeg godt i gang med fysisk aktivitet. Ei annen jeg kjenner som er personlig trener og kostholdsforkjemper, la ut en utfordring på sin Facebookside rett før sommeren. For å unngå stagnering hev jeg meg med, da utfordringen virket spennende. Opplegget hadde et rent kostholdsfokus, som jeg vil skrive mer om en annen gang. Vi jobbet med fokus og mental trening, etterfulgt av en treningsøkt, dette en dag i uken. Herlig motivasjon!

Å bli kvitt babymagen, de ekstra kiloene på kroppen og bygge opp styrken har tatt tid. Men med tålmodighet og rett fokus vil resultatene komme. Jeg vil også poengtere at om du skal ha varige resultater funker ingen suppediett. Da er det kosthold og fysisk aktivitet i hverdagen som har noe å si.

Jeg spiste bevisst gjennom hele graviditeten, pluss at jeg har hatt et tydelig fokus på sunt og variert kosthold også etter svangerskapet. God og næringsrik mat til frokost, lunsj middag og kvelds. Jeg er hellig overbevist om at når måltidene er på plass, så tåler man også utskeielser. For ja dere, jeg har spist kakestykker så det jomer etter på barselltreff. Jeg sier det igjen, spiser du de måltidene du skal, tåler du en utskeielse nå og da. Dersom du koser deg med litt sjokolade til kaffen etter lunsj, eller etter kveldsmåltidet, vil du spise mye mindre sjokolade enn om du var sulten. Jeg elsker sjokolade, så for meg er det uaktuelt å ikke kunne unne seg dette innimellom.

Med gode måltider gjennom hele dagen, og fysisk aktivitet når det lar seg gjøre, har jeg gått ned i vekt. Vektnedgangen har jeg mestret selv om jeg har spist sjokolade i ny og ne. Men her, som med alt annet i livet, handler det om en balanse. Det er viktig at du ikke godtar utskeielser i tide og utide, og ikke minst, at du ikke graver deg ned i kjelleren dersom du mister fokus etter en tøff våkenatt og skeier ut. Sørg bare for å spise sunt igjen til neste måltid. Det dummeste man gjør er å droppe å spise bra resten av dagen fordi du allerede har “ødelagt dagen med tull”. Det er ikke tilfellet. Kcalorimessig har det alt å si at man henter seg raskt inn etter man har skeiet ut.

Ta gjerne før bilder, og bilder underveis. Da ser man at det skjer endringer, selv om man kanskje ikke føler det. Jeg målte meg i tillegg jevnlig med målbånd. Når jeg følte at jeg stagnerte kunne jeg sammenligne meg med hvordan jeg så ut noen uker tilbake i tid.

Slutten av oktober 2015. Ni måneder etter fødselen.

Det er på ingen måte en umulig oppgave å finne formen sin igjen etter et svangerskap, eller om man av andre grunner har gått opp i vekt. Bare ikke forvent at resultatene skal skje på ei uke. Lag realiserbare mål. Ikke overdriv, da er sjansen stor for å møte veggen. Jeg har ikke i alle disse ni månedene trent like mye. I perioder har jeg hatt overskudd til flere økter i uka, mens andre ganger har jeg kanskje bare fått til en økt. Vær fornøyd med det du klarer å gjennomføre. Og vær tålmodig. Dersom du trenger ekstra motivasjon for å komme i gang eller fortsette arbeidet, få hjelp av en personlig trener. Etter jul ferdig utdannet PT å bidrar mer enn gjerne!

Ikke vær redd for å be om hjelp. Ikke vær redd for å gå på en uønsket smell. Vær heller ikke redd for å kose deg mens du jobber med å nå dine mål. Det har i hvert fall vært nøkkelen for suksess for meg.

En gjennomsnittlig kropp like etter fødselen

Fire dager etter fødselen. Å ja, jeg har på sykehustruse fordi jeg rett og slett ikke ønsket en gnagende truse der jeg var såpass sår. Tips, kjøp store truser til etterpå. Det trodde ikke jeg var så veldig nødvendig.

En fødsel er tøff både fysisk og psykisk. I forkant hadde jeg gruet meg endel til hvordan jeg ville se ut etter selve fødselen. Som en helt gjennomsnittlig person var jeg fult klar over at six packen  bare ikke ville være der, og helt ærlig syntes jeg det var vanskelig. Jeg gruet meg faktisk til hvordan kroppen min ville se ut etter jeg hadde født. I dag kan jeg kan meddele at jeg faktisk ikke brydde meg noe, overhodet, om de ekstra kiloene som var der etter ungen var presset ut! Jeg var så stolt over min lille sønn som jeg hadde satt til verden, at jeg bar magen med den største stolthet. Når jeg trillet eller bar den lille bylten tenkte jeg: “folk ser at jeg har satt dette livet til verden, folk forstår det påvirker kvinnekroppen”.

For det er helt normalt at kroppen endrer seg og at magen ikke trekker seg inn umiddelbart. Jeg unner av hele mitt hjerte de med kropp som trekker seg sammen, og ser absolutt helt smashing ut etter å ha født! Heia! Men jeg synes også det er viktig å vise hvordan en helt gjennomsnittlig person ser ut. Kanskje kan jeg hjelpe noen andre med å ikke grue seg, slik som jeg gjorde, fordi mediebildet ikke lenge før min fødsel visste bilder av hvor bra man faktisk kan se ut.

Den siste uken før lille kom til verden vaks magen min no grassalt, og vannet bare hopet seg opp overalt, også i ansiktet. Jeg var enorm og ville ikke gå ut døren. Men etter lille var presset ut enset jeg ikke verken vannet som hang igjen overalt eller babymagen som fortsatt var der. Bare timer etter jeg hadde født følte jeg meg så fin. Magen var jo tross alt halvert (for dere som har sett en kvinne de siste dagene før termin, vet at om magen er halvert hjelper det ikke, man ser man fortsatt høygravid ut). Jeg spradet rundt på fødeavdelingen i en liten singlet – jeg var jo fortsatt kokvarm etter alt arbeidet. Alle andre på avdelingen ser jo likedan ut, enten fordi de skal føde hvert øyeblikk, eller fordi de nettopp har født. Man vet nesten ikke om babyen er inni magen eller på yttersiden på damene der.

Det første min bror på ti år sa når han møtte meg, to dager etter lille kom til verden var: “men du har jo fortsatt mage!?” Jeg ble ikke lei meg i det hele tatt, og forklarte med den største selvfølge at dette var normalt. For det er det!

Så kjære alle medsøstre, bær magen med stolthet. Vi som har vært så heldige at vi har kunne bært frem et barn må glede oss over nettopp denne gaven, og være stolt! Ting tar tid etter at livet er blitt snudd helt på hodet og alt har endret seg. Man må lære seg så mye nytt, samtidig som man lærer seg en liten å kjenne.

Når man kjenner seg klar for det kan man begynne å tenke på å komme tilbake i form. Det er svært viktig at mor gjør dette helt i sitt eget tempo. Jeg begynte meget rolig. I dag, ni måneder senere, har jeg tatt av meg de ekstra kiloene jeg la på meg. Styrken min er enda langt unna det den var før jeg ble gravid. Men det kommer seg for hver treningsøkt, for hver dag som går. I neste innlegg vil jeg dele med dere hvordan jeg har kommet tilbake i form etter fødselen. For det er ingen umulig oppgave. Det krever bare tålmodighet.

Mandag

Ny dag. Ny uke. Nye muligheter. Vanligvis elsker jeg mandager. I dag er ikke en like elskverdig mandag. Iver holder på å få tenner oppe, og i natt hadde han vondt. Fra fire til fem var vi lys våkne. Han gråt og trengte en kald gulrot til å lindre smertene. Pappaen fikset han en gulrot, og la seg for å sove videre. Jeg tok nattenvåket, han skulle stå opp. Men Iver ble så glad for gulroten at han ville dele den med oss, og da spesielt sin sovende pappa. Mannen hadde ikke hjerte til å overse gesten, så han lå der å tok en liksom bit hver gang Iver ville dele.

Ville aller helst bare bli her i dag

I to netter nå har Iver vært urolig å jeg kjenner godt på det å ikke sove, enda jeg var så heldig å få sove lenge i dag. Så starten har vært tung. Det begynner nærme seg formiddag, jeg har inntatt sikkert fire kopper kaffe. Tilnærmet ingen vann. En solid og god havregrynsfrokost har jeg spist, men jeg må få opp væskeinntaket. Alt er litt et tiltak når man er litt sliten.

Å bare tre over seg en oversized kjole var et must i dag

Så nå er det bare å bite tennene sammen, drikke mengder med vann slik at jeg ikke er dehydrert på toppen av det hele, og komme i gang med dagen. Her står studier, trening, matplan og ukeplan på listen. Kjenner en god dose friskluft også er elementært i dag. Må bare finne ut hvor jeg skal starte så jeg får gjort noe. Ja, så er internettet klikk i dag. Det er det eneste minuset med å bo i skogen. Vi har ikke akkurat veldig stabilt nett.

Håper dere har en litt bedre start på uken enn meg. Og skulle dere ha en litt treg og umotivert start, sånn som meg, håper jeg dere sammen med meg bretter opp armene og gjør dagen så bra som overhodet mulig. Målet mitt er når kvelden kommer at jeg skal kunne si at dette ble en veldig bra mandag.

Du er hva du tenker

Visste du at det er du som bestemmer hva du skal føle? Vi har alle en indre stemme og vi har alle kontinuerlig en indre dialog med oss selv. Her er vi det selv som bestemmer hvordan dialogen skal være. Skal den være positiv eller skal den være negativ? Vi kan gå rundt hele dagen å si til oss selv: “Å så tykk jeg er”. Da føler vi oss tykk. Det vi tenker, det føler vi. Dersom jeg går rundt å sier til meg selv at jeg er lykkelig, er det lykke jeg kjenner på. Dersom jeg går rundt å sier til meg selv at det er for få timer i døgnet er det følelsen stress jeg velger å kjenne på.

Skjønner du hvor jeg vil? Det er helt opp til oss selv hvordan vi velger å fokusere. Vi kan fokusere på det negative eller vi kan velge å fokusere på det positive.

Jeg brukte et eksempel i telefonen i sta. Mannen, lille og jeg var oppe hos min bonusmor i går ettermiddag. Dersom jeg velger å fokusere på at hun egentlig ikke ville ha besøk av oss vil det være følelsen jeg sitter igjen med:

  1. “Pappa og lillebror var borte – hun ville sikkert ha alene tid”
  2. “Hun skrev en tekstmelding – hun ville sikkert ikke snakke med oss”
  3. “Hun gjespet – hun ville nok at vi skulle dra så hun fikk slappe av”

Eller jeg kan velge å fokusere slik:

  1. “Pappa og lillebror var borte – hun ble sikkert glad for selskap”
  2. “Hun lekte masse sammen med Iver – det var sikkert veldig koselig med babybesøk”
  3. “Hun gjespet – det var sikkert kjempedeilig at vi var der å spredte godt humør etter en lang dag på jobb”

Velger jeg å fokusere på de første punktene blir jeg nedfor og trist. Velger jeg å fokusere på de nederste punktene blir jeg glad og kjenner på lykke. Jeg syntes det var veldig hyggelig å være der oppe. Vi lo og skravlet masse. Min bonusmor virket også meget glad. Jeg velger derfor å fokusere på at hun også satt pris på å være sammen med oss.

Ser dere hvor lett det er å grave sin egen grav? Følelsene dine kommer fra dine egen tanker. Å tankene dine kan du selv kontrollere. Er ikke det fint å tenke på?