Da går jeg inn i et nytt tiår..

Foto: Marie Charlotte Baird

For det aller første er jeg stolt! Jeg er så himla stolt over at mannen og jeg står stødige som fjell. Vi er nå begynt på vårt ellevte år sammen, og som de fleste vet har det siste året vært alt annet enn lett. Men vi står stødige og virkelig er der for hverandre. Det tar jeg med meg videre inn i de neste ti år.

Jeg er så full av kjærlighet ovenfor våre to nydelige skatter. De er alt for oss og de er grunnen til at vi kjemper for våre fremtidige drømmer. De er også grunnen til at vi husker på å leve i nuet. Det er en vanskelig balanse vi daglig må jobbe med, men jeg tror vi begynner å bli temmelig dyktige.

Jeg er også stolt som faen over at vi satset på det vi ønsket mest. At vi torde å rive vekk alt det trygge, dette for å prøve på noe vi håpet ville være vår fremtidsdrøm.

Jeg gikk inn i tjueårene sammen med min mann, full av usikkerhet på hva jeg ville med mitt liv og hvordan jeg ville leve det. Jeg ser tilbake på et tiår hvor starten omhandlet prøving og feiling. Det var mange tanker og refleksjoner om veien videre som etterhvert formet seg til tydelige drømmer.

Jeg er stolt over at vi valgte å sette et så tydelig fokus på å finne vår drøm og ta sats for å jobbe for den!

Vi gjør alt vi kan for å yte vårt aller beste på to gårder. Vi jobber oss nesten fordervet. Vi jobber hver eneste dag og det har vi gjort non siden mai i fjor.

Er det noe jeg er sabla så stolt over, så er det akkurat det! Vi står på hver eneste dag, morgen som kveld, ukedag som helg – vi har ikke anledning til å sove ut eller ta oss en frihelg. Vi står på og det har vi gjort over en lang periode.

Det er ikke mange som hadde klart dette. 14 måneder under et slikt press. Under en slik arbeidsbelastning. Den arbeidsbelastningen vi går i gjennom tror jeg kan være vanskelig å forestille seg for de som ikke har kjent på lignende press på kroppen. I tillegg har vi denne belastningen uten et eget hjem. Uten et fristed vi kan slappe helt av og koble helt ut.

Jeg er derfor sabla fornøyd over at vi har funnet vår vei og vår balanse, slik at vi holder ut under denne påkjenningen. Det er klart det er bølgedaler. Vi er inne i en akkurat nå. Vi vurderer om det er verdt det.

Men til helgen skal vi feste! Vi skal skåle med noen av våre nærmeste og vi skal pinade ta FRI! For første gang på over 14 måneder skal vi ta helt fri en hel helg. For å feire at jeg går inn i et nytt tiår. Kanskje gir det oss boosten vi trenger nå for å ha motivasjon til å stå på videre..

Reklamer

Å falle ned i møkkakjelleren

For rett under et år siden trynet vi i møkkakjelleren. Noe så inni helvete. Vi gikk inn i gården vi kjøpte med alt vi eide og hadde av penger og motivasjon. Det tok ikke så lang tid, så trynet vi i møkkakjelleren på gården. Vi trynet hardt og fallet var brutalt og smertefullt.

Når man tryner ned i møkkakjelleren slik som vi gjorde, er det om å gjøre å finne en vei opp og ut. Vi brukte lang tid. Vi var bunnløst fortvilte. Vi gråt og var sønderknuste. Det var mørkt og vi ante ikke veien videre. Vi ventet en liten lillebror når som helst, og ville ikke at han skulle komme til dette kaoset. Men han kom og lyste opp situasjonen vår.

Det eneste vi visste var at vi ikke kunne gi opp. Så prøvde oss på løsninger. Vi karvet oss opp på knærne før vi sklei i all dritten og ble liggende med ansiktet godt plantet ned i møkka igjen. Vi skjulte sorgen og utmattelsen ovenfor småguttene etter beste evne. Lyspunktene og livsgnisten vår. Slik holdt vi på lenge. Det var mange ganger vi ønsket å gi opp. Vi var utslitte og slet veldig.

Gode mennesker sto som klipper oppe på gulvet i fjøset. De prøvde etter beste evne å finne løsninger sammen med oss på hvordan vi kunne klare å komme oss opp.

Helt fra vi trynet gjorde vi alt vi kunne for å finne løsninger. På nytt og på nytt tørket vi det verste av møkka bort fra øynene, ansiktet og hendene. Fokuset var å lete etter løsninger. Å plutselig en dag åpenbarte det seg en helt ny løsning for oss. En permanent utvei hvor vi fortsatt skulle få holde på med det vi ønsket aller mest. Denne gården vi nå har anskaffet skulle legges ned.

Vi vil så gjerne gi dette livet en sjanse. Året som har vært skulle jeg gjerne vært foruten, men en ting det har gitt er tryggheten og vissheten om at valget vårt i Tromsø visste seg å være riktig.

I dag er det ingenting annet vi heller vil enn å være bonde.

IMG_0097 2 (1)

Vi fikk ja

Nå er vi klare til å ta dere med videre på veien om drømmerealiseringen vår. Men det aller første jeg ønsker, er å nøste opp i noen tråder fra innlegget jeg publiserte i november. Du kan lese hele her dersom du ønsker. Det er med hjertebank og jublende lykke at jeg kan meddele nyheten om at vi fikk ja!

«28. juni sendte vi en mail til noen vi fant meget viktige og introduserte oss selv. Vi hadde  blitt tipset om en mulighet. (…) Siden dette møtet har vi fått kjenne mer på vår drøm. Vi har luktet på den. Den har vært så nær at vi har kunnet strekke oss mot den, for å ta på den, men likevel så fjern at vi ikke har rukket frem. Den har vært for langt unna. Det har ført til at vi har kjent på en optimisme og et hav av usikkerhet. I dag står vi foran et ja eller et nei.»

Dette året har vi hatt mange store milepælsdager. 3 januar 2017 ble den første. Da fikk vi ja fra paret vi sendte en mail til i slutten av juni. Etter mange møter og lange samtaler, etter forhandlinger og et konkret tilbud på bordet fikk vi et ja. Et rungende ja! De aksepterte vårt bud, og vi startet den videre prosessen.

Det ble en intens jobb med å ferdigstille vår driftsplan, kontraktsutkast og kartlegging av veien videre i forhold til alt det praktiske som må håndteres. Her var det mange flere elementer enn vi kunne forestilt oss på forhånd. Heldigvis nærmer vi oss målstreken med alt, og alt ser fult løsbart ut innen avtalt overtagelsesdato.

Den neste store milepælen ble lørdag 11 mars 2017. Da signerte vi en kjøpskontrakt og en kontrakt om virksomhetsoverdragelse. Dagen etter søkte vi om finansiering. Vi skal nemlig overta en gårdsvirksomhet. Dette skal vi drive videre fra og med 01 mai 2017. I dag er det akkurat fire uker til. Hjertet banker lynrakst bare ved tanken.

Det eneste som gjenstår av de store tingene er en endelig bekreftelse på finansiering fra Innovasjon Norge. Dette vil mest sannsynlig ikke være ferdigbehandlet før etter påske, noe som gjør det hele umenneskelig nervepirrende. Men det er meget lite som tilsier at dette ikke går i orden da Nordreisa Kommune har innstilt vår søknad positivt. Vi er også  blitt innvilget konsesjon for kjøpet, samt alt Innovasjon Norge trenger for å finansiere oss skal være på plass. Pluss at vi er midt i målgruppen og deres satsningsområde.

Så da må dere krysse fingrene sammen med oss nå, slik at alt går vår vei og vi kan for alvor kicke vår største drøm i gang. OM UNDER EN MÅNED FOR POKKER!

SAMSUNG CSC

Ti ganger rikere i dag

Et av punktene vi var aller mest misfornøyd med i livene våre i byen, var bruk og kast mentaliteten. Jeg har alltid vært opptatt av gjenbruk, både når det kommer til klær og møbler, så innredningen i huset vi eide bar preg av at jeg opp gjennom årene har vært på skattejakt. Jeg er av typen som samler på gamle glass, kaffeservise og kakebokser. For meg er det mer sjel i å dekke opp til et middagsselskap på en slik måte. Det gamle supplementerer jeg med bruksutstyr som for meg er viktig at har lang holdbarhet, og derfor kjøper jeg gjerne nytt innimellom. Som sofa, TV, seng og tallerkener. Mannen har snekret vårt kjøkkenbord og alle stolene rundt er handlet på loppemarked. Vi mikser etter behov.

Likevel hadde vi et høyt forbruk, både når det kom til klær, interiør og annet krims jeg i dag finner helt unødvendig. Jeg argumenterte mine nye kles- og skokjøp med at når et nytt plagg kom inn, måtte et som var i skapet fra før gis bort til vedledighet. Slik fylte jeg ikke opp skape med masse jeg aldri brukte. Jeg måtte velge. Å jeg mener fortsatt at det er en bedre måte å gjøre det på, men det ble også til at UFF ofte fikk en pose hos meg.

Vi spiste mye ute og take away var slett ikke fremmed. Og med nytt hus og bil var det månedlige forbruket høyt. Vi ville ikke leve slik. Klart synes jeg det er viktig å unne seg et deilig måltid ute, men da skal det være fordi du skal kose deg, ikke fordi du ikke gidder å lage middag aktuell dag. Vi ville også være selvforsynt i en enda større grad. Vi ville være flinkere å ikke handle nytt. Flinkere å bruke en bukse til den var helt oppbrukt.

Jeg lyver ikke når jeg sier at vi klarte å mer en halvere vårt forbruk når vi flytte på landet. Vi handler det vi må, og ikke noe mer. Jeg har kjøpt to bukser på over et helt år. Et par sko. For en skogal som meg er det en bragd! To gensere. Å vet dere hva, jeg har ikke klart å bruke alle mine kjoler så mye som en gang siden jeg flyttet. Ikke alle mine topper. Ikke alle mine blazere. Jeg synes mote og klær er utrolig gøy, jeg spanderer faktisk på meg nyeste ELLE hver måned, så når vi går inn i en ny sesong bruker jeg noen hundrelapper på å kjøpe et kult tilbehør som gjør at jeg føler meg i tiden. Jeg kjøpte noen nye solbriller og en vinrød leppestift tidlig i sommer. Det paret med sko jeg har kjøpt, kjøpte jeg i sommer, for å få den sportye looken til jeansen. I høst har jeg brettet mine jeans opp over anklenen, og brukt de sammen med et par boots jeg hadde fra før. Da trenger jeg ikke fornye hele garderoben. Miljø og penger spart! Det vil ta årevis før garderoben min er oppbrukt. Ser jeg at jeg ikke greier det heller, gir jeg vekk mer.

img_2850

Dette antrekket kjøpte jeg faktisk helt nytt. Ikke sko og tilbehør. Mannen og jeg hadde barnevakt for første gang, sånn på skikkelig. Vi skulle på dobbeldate, og så videre på fest. Jeg kriblet av glede og ville føle meg fresh. Innafor? Nja, kanskje ikke, men dog. Neste gang velger jeg noe hjemmefra.

Å det føles så innmari befriende å leve slik. Jeg føler meg ti ganger rikere! Og faktisk mer lykkelig når jeg vet at mitt levesett gjør noe godt for miljøet. Det utgjør en forskjell!

Vi har kuttet ned på bilbruk. Kaster nærmest ingen mat. Jeg er bevisst produktene jeg kjøper og jeg kjøper også her kun det aller mest nødvendige. Jeg er gått over fra engangslinser til månedslinser. Smørbrødlisten er lang, og jeg kjenner det langt inn i sjela.

Når vi for noen uker siden flyttet fra Bardu til Nordreisa pakket vi ned hele huset. Alle som har flyttet en gang eller to, vet hvor utrolig mye som samles opp bare i løpet av et år. Slik ble ikke året i Bardu for oss. Vi var knallharde med oss selv når vi flyttet fra Tromsø. Ingenting unødvendig fikk være med. Kun det vi virkelig brukte. Var vi usikker på om kjøkkenredskapet eller hva det nå måtte være, kom til å bli brukt, fikk det ikke være med. Det ble gitt bort. Vi gav vekk så utrolig mye, og det er ikke den ting jeg har savnet.

Med samme jernhand pakket vi med nå i høst, og vet dere hva? En pose klær ble gitt bort til UFF og et rema 1000 bærenett ble kastet i restavfallet. På et helt år hadde vi ikke samlet eller kjøpt noe uten en reel bruksverdi.

Det skal også sies at her i huset er det ikke lov å handle straks man kommer på noe som har en bruksverdi. Nei, det må skrives ned på ei liste, så vurderes på et senere tidspunkt om man faktisk trenger det. På listen i dag står det:

  • flere ballongvisper i stål (dette kommer til å bli kjøpt, kun en er for lite i vår husholdning)
  • solide litersmål (kommer også til å bli kjøpt da alle våre i plast går ødelagt – kvalitet er derfor viktig)
  • skallbukse (min blir våt til tross for impregnering, så dette må jeg ha innen skisesongen kicker inn. Skal sies at den forrige kjøpte jeg for kanskje seks-sju år siden, og den er MYE brukt. Kvalitetskjøp lønnes)

Nå trenger man verken å flytte inn i skogen eller selge huset for å realisere en slik levemåte. Det er nok å ta tak! Men for oss ble det viktig å få komme nærmere naturen for å klare dette. Naturen er så viktig for oss – da ble det å etterleve målsettingen sterkere enn når vi daglig trødde i bruk og kast omgivelser. Skjønner dere hva jeg sier? Du kan fint ta tak og begynne i det små fremfor å gjøre det så drastisk som vi gjorde.

Neste innlegg skal jeg dele hvordan jeg legger opp et måneds- og årsbudsjett. Kontroll er for meg en forutsetning for å lykkes med både sparing og minimere forbruket.

Når er det klart for oppstart?

For et år og to måneder siden opprettet jeg denne bloggen og skrev jeg at det å få barn gjorde noe med mannen og meg. Jeg fortalte at vi alltid har drømt om å leve nærmere naturen, mer selvforsynt og at vi ville løsrive oss mer fra det såkalte bruk og kast samfunnet. Vi hadde lenge vist at det er i naturen vi finner en indre ro, der vi klarner hodet og virkelig puster. Jeg delte at vi hadde solgt huset vårt i Tromsø, jeg hadde takket for meg i et av landets største transportkonsern og vi hadde flyttet inn i bjørkeskogen. For å puste og la store prosjekter modnes.

Bloggen så sitt første lys

På dette året har vi som nevnt konkretisert vår idé. Forretningsideen vår er ferdig. Visjon og målsetting er fastsatt. Vi har jobbet knallhardt med vår forretningsplan. Fase 1 er ferdig. Fase 2 vil ferdigstilles i løpet av 2017.

Vi hadde en svevende idé vi for alvor begynte å snakke om når jeg ble gravid. Jeg husker spesielt en helg, vi gikk og gikk i snøen mens vi snakket om drømmen vår. Hvordan vi kunne realisere den, og hva som måtte til. Om vi hadde hva som måtte til. Det virket skremmende å ta sats. Hvor skulle vi begynne? Spesielt høsten 2014 og nyåret 2015 gikk til mange, lange samtaler om dette. Det passet vel ikke akkurat nå? Med baby på gang. Hva med huset vi hadde kjøpt og våre jobber?

Våren 2015 døde min bonusbestemor. Hennes hus ble stående tomt, og mannen min og jeg skjønte at det var nå eller aldri. Vi lanserte ideen for våre nærmeste. Noen fikk sjokk. Noen stemplet oss som gale. Noen mente det var overilt. Jeg tror kanskje også noen trudde det var babybobla. Men de aller fleste heiet på galskapen. Kanskje ikke riktig med en gang, men når informasjonen vi plutselig hadde delt fikk modnet litt.

September 2015 flyttet vi fra Tromsø til landet. Vi brukte ca et halvt år på å konkretisere vår idé. Finne ut nøyaktig hvordan vi kunne gjøre den realiserbar. Starten av andre kvartal 2016 begynte vi å lete etter løsninger på hvordan vi kunne oppnå målsettingene våre. Vi tok kontakt innad i nettverket vårt. Forhørte oss rundt og rett og slett ringte mennesker vi aldri hadde møtt, i håp om at det kunne gi oss noen svar.

28. juni sendte vi en mail til noen vi fant meget viktige og introduserte oss selv. Vi hadde  blitt tipset om en mulighet. Litt over en måned senere hadde vi et første møte. Dette møte gjorde at vi på sett og vis kom et steg nærmere drømmen.

Siden dette møtet har vi fått kjenne mer på vår drøm. Vi har luktet på den. Den har vært så nær at vi har kunnet strekke oss mot den, for å ta på den, men likevel så fjern at vi ikke har rukket frem. Den har vært for langt unna. Det har ført til at vi har kjent på en optimisme og et hav av usikkerhet. I dag står vi foran et ja eller et nei.

Dersom vi får et ja vil det bli årevis med hardt arbeid. Men vi kan da med sikkerhet starte på noe 100 prosent konkret. Får vi nei må vi fortsette å jobbe mot målet som før, bare med en annen innfallsvinkel. Uten et konkret tidsperspektiv. Et ja vil gi oss et tidsperspektiv.

I mens vi har latt oss kjenne disse, for oss, viktige menneskene, har vi pakket loppekassen sammen og flyttet fra skogen i Bardu til skogen i Nordreisa. Det er nemlig i Nord Troms vi ønsker å realisere vår store drøm. Vi har blitt med i et prosjekt som heter HoppIdé, som jobber for at unge gründere skal lykkes i regionen. Gjennom prosjektet har vi fått satt i gang et solid arbeid med en forretningsmodell, vi har fått oss en formell mentor og vi skal delta på masse spennende fremover.

Som dere forstår er det å skulle realisere en livsdrøm ikke gjort over natten. Det krever arbeid og det krever tålmodighet. Vi har brukt ventetiden til å tilegne oss kunnskap vi mangler – og vi er enda langt fra i mål! Vi har vært på landets største konferanse innenfor næringen og vi har vært i dialog med mange mennesker som i dag jobber innenfor samme type bransje, som har kommet med tips og råd til veien videre.

Velviljen og imøtekommelse vi har møtt er helt unik. Vi er blitt invitert på besøk, vi har fått stille spørsmål, vi er vist rundt og har fått tilbud om kompetansebistand. Det er helt overveldende hvor mye bra folk vi har møtt på, som virkelig vil at vi skal lykkes og som heier på oss. Folk som håper på at vi kan bli bransjekollegaer og som vil at vi på sikt skal kunne jobbe sammen for et overordnet mål innenfor næringen.

photo-on-04-07-2016-at-10-59

Utallige timer er brukt foran skjermen og i telefonen

Jeg vet ikke hvor mange timer vi har lagt ned i dette, og det er allerede før vi har startet opp, men det er mange. Tiden som er brukt, og som vil brukes på forarbeid er utrolig viktig. Det blir spennende å se når vi kan sette en forventet startdato. Jeg kjenner hjertet mitt slår raskere og pulsen stiger, når jeg tenker på at dersom vi får ja, vil startdatoen nok være fastsatt før vi går inn i 2017.

 

 

Klarer vi oss uten inntekter i seks måneder?

De siste årene har vi ført budsjett og regnskap innad i husholdningen vår. Jeg vet på krona hvor mye vi har brukt år tilbake i tid. Jeg er skråsikker på nøyaktig hvor mye vi må ut med fast hver måned. Da er alt fra innboforsikring til Netflix til veiavgift tatt med.

Jeg er en nerd på slikt. Excel er for meg et dataspill å leke seg i. Jeg elsker å ha stålkontroll og er hellig overbevist om at denne stålkontrollen har gjort at vi har klart å spare mye mer penger enn vi ville gjort uten. Om man en måned plutselig har brukt mange flere lapper enn planlagt, så henter vi oss fort inn neste måned. Det føltes kjipt å ha brukt unødvendig, penger vi heller kunne lagt av til ideen vår. Jeg tror også det er viktig med en god målsetting når man sparer.

Mannen er helt lik. I perioder er vi selvfølgelig noe slakkere, og unner oss litt ekstra. Andre perioder er det behov for grundig kontroll. Det varierer, som hos de fleste antar jeg. Av og til har jeg fundert over om det virkelig er behov for disse Excel arkene, kvitteringene og utregningene. Hver gang har jeg falt på at jeg ikke greier å gi slipp. Jeg må fortsette.

For ikke lenge siden fikk jeg vite hvorfor. Økonomisk trygghet er nemlig viktig for meg. Du ler kanskje? Økonomisk trygghet og skal være gründer? Ja, jeg må vite at jeg kan forsørge familien. Da er det spesielt viktig å vite hvor mye er vi nødt til å ta ut i lønn hver måned, kun for å berge husholdningen. Hva er virkelig mini minimumet vi trenger å kunne ta ut som årslønn? Eller hvor mye bør vi ha satt av for å klare oss uten lønn, i la oss si seks måneder?

Som nevnt tidligere har vi hyret inn en ekstern rådgiver til å lage en driftsplan for oss. Den er forresten nesten i mål, så det er fryktelig morsomt. Ene posten i dette driftbudsjettet heter privat forbruk. Vår rådgiver spurte oss i går om vi hadde et estimat på dette. Det finnes mange måter å regne det ut på, SSB har blant annet en god kalkulator. Likevel føltes det veldig godt å kunne åpne mappen på min Mac og ta frem min oversikt. Der lå utregningen  i et Excel dokument.

Jeg trenger ikke å være usikker på om kalkulatoren til SSB stemmer overens med vårt forbruk. Bruker vi mer enn gjennomsnittet? Bruker vi mindre enn gjennomsnittet? Hva skjer om vi møter på en tøff utfordring økonomisk i virksomheten vår og vi må skjære personlig forbruk inn til benet? Er vi i stand til det uten å vite hva vi egentlig bruker?

Vi vet hva vi må klare og hvor mye vi må ha stående på en buffer. Det har vist se at all denne nerdingen som er blitt gjort, i dag styrker min følelse av økonomisk trygghet.

Om det er av interesse kan jeg godt legge ut oversikten over hva slags punkter som er tatt med i vårt budsjett, dersom det finnes flere nerder som meg, som gjerne skulle ha litt inspirasjon.

Veien mot å etablere vår egen arbeidsplass

Det er mange som spør om jeg kan komme med en oppdatering på hvordan drømmerealiseringsprosjektet vårt går. Jeg kan meddele at det går fremover og vi lever med konstante sommerfugler i magen for tiden. Jeg tenkte at jeg i dette innlegget skulle fortelle dere litt om våre første skritt i veien mot å etablere en egen arbeidsplass.

Me and my man, feeling crrrazy

Det første vi tok for oss var hva vi ønsket fylle ukendagene og resten av livet vårt med? En tanke vi bruke lang tid på å lande. Som nevnt tidigere tok det oss enda lengre tid å konkretisere nøyaktig hvordan vi kunne gjøre disse tankene om til en idé som vi kunne leve av.

Så, hva endte vi opp med? Jo, våre interesser må ivaretas gjennom jobben vår. Vi skal elske å være på jobb, det skal ikke føles som jobb. Det å telle timer eller det å telle ned til helg er uaktuelt. Det skal være så himla gøy å holde på med det vi skal satse på, at vi ikke tenker over hva som er jobb og hva som er faktisk fritid.

Jeg skal gi dere noen hint og stikkord om hva som ble utslagsgivende for vår del. Vi måtte kunne bruke kroppene våre fysisk i arbeidet. Naturen er helt klart et viktig element for vår del. Å bruke tid på sanking av mat har lenge vært en forutsetning for oss lenge. Vi er levende opptatt av miljø, kortreiste produkter og lokal mattradisjon. Tilhørigheten til hjemstedet vårt, kultur og lokal identitet er også utslagsgivende.

Tro meg, å finne løsninger som gjør at dette kan bli jobben vår, var ikke gjort over natten. Mitt beste tips til fremtidige gründere er å bruke god tid på denne prosessen. Legg ned et solid stykke arbeid i idéavklaring før dere setter i gang. Vi føler oss så uendelig trygg på at vi ønsker å fylle vår hverdag med akkurat vår idé, fordi vi har brukt såpass lang tid på å kjenne på hva som gjør oss lykkelige.

Så nå gjør vi alt vi kan for at vår idé kan realisere. At vi kan drive en virksomhet som er fremoverlent og bærekraftig. Innovativ med bakgrunn i gamle tradisjoner.

Jeg skal fremover ta dere med i hva vi har gjort så langt i prosessen og hvordan vi målrettet jobber for å nå våre mål.