Sjonglør

For tiden svever det masse baller i luften rundt meg. Eller, det er ikke bare baller, det er også masse sommerfugler som flakser omkring meg. Det er mye som skjer i min hverdag, og jeg gleder meg utrolig masse til å fortelle dere alt. Når tiden er inne. Siden jeg må være litt hemmelighetsfull for øyeblikket deler jeg i stedet et nailed it øyeblikk med dere.

Julen nærmer seg med stormskritt, og vi har begynt å tenke på julekort. Årets julekort kommer selvfølgelig til å inneholde et bilde av vår lille prins. Jeg tenkte i den anledning at jeg skulle prøve meg på noen nusselige bilder av prinsen, hvor vi blant annet hadde med Ivers søte, små babyføtter. Slik som typen bilde under.

fotograf-karinfoto-babyfotograf-nyfodtfotografering---stlandet-Sarpsborg

Bildet er lånt fra KarinFoto

Gutten vår på snart et år er som en makk. Ene gudmoren hans sendte en tekstmelding i går med følgende: «Hva ønsker turbo i julegave?» Forstår dere hvor jeg vil? Her ser dere Ivers nusselige babyføtter.

Nailed it 1

Jeg bare: NAILED IT!!

Reklamer

Usminket søndag

Gradestokken viste friske minus 20 grader når vi sto opp i dag tidlig. Det har satt kraftig preg på vår søndag. Iver sover vanligvis alle sine blunder ute i vogna si, men når det er så kaldt som i dag kunne vi ikke legge han ut. Han var mildt sagt misfornøyd med å sove inne. Denne gutten trenger helt klart frisk luft for å få seg en god høneblund. Vi prøvde å lure han med å ha han i vogna si inne på soverommet, med vinduet åpent. Dette uten å lykkes. Så hver blund i dag har vart i 30 minutter, som er 1/3 av det han vanligvis sover.

Ergo søndagen her på gården har bestått i sutring. Tidvis hyling. Av og til er fanget ok. Av og til er ingenting ok. Av og til kan han leke. Av og til er det kun å bli bært som er ok.

IMG_0460

IMG_0469 (1)

Når ingen i dette hjemmet har fått frisk luft i nesen hele dagen setter det preg på humøret. Så når Iver først sov var mannen og jeg småhissig på hverandre. Vi blir jo også sliten av at tålmodigheten til vår lille pjokk er så godt som ikke eksisterende.

I dette øyeblikk venter jeg på at risen vi skal ha til middagen blir kokt, så jeg kan begynne å steke laksen. Mini ligger i vognen, mens mannen kjører den over en dørstokken inn til kjøkkenet. Att og frem. Pjokken er lysvåken, men slapper i det minste av.

Vi skal ha limemarinert elvelaks med mangosalat til søndagsmiddag. Dagens opptur. Så er det er et helt vanvittig nydelig lys ute nå. Det finnes ikke en sky på himmelen. Derav sprengkulden. Nydelig. Mulig vi fører mini opp til besteforeldrene etter middag, slik at jeg og mannen kan ta oss en tur i skogen. Få inn litt romantisk hygge etter en dag med kort lunte. Kjenner at en liten time out, og litt frisk luft, kan gjøre et underverk eller to.

Håper dere har hatt en fin søndag så langt. Om deres søndag også har vært litt krevende, som vår, gjør noe fint ut av kvelden.

Er blitt en vandrende p-pille

I dag kan jeg med hundre prosent sikkerhet si at jeg på ingen som helst måte solgte inn livet som småbarnsforeldre. Budskapet jeg endte opp med å formidle var vel heller ‘velkommen til en verden av kaos’. Jeg hadde en FaceTime date med en av mine nærmeste venninner tidligere i dag. Hun elsker Iver, men i dag er jeg sikker på at FaceTime med meg og mini en time før hans leggetid, kan regnes som det beste prevensjonsmiddelet på markedet.

SAMSUNG CSC

To hjertevenner tidligere i sommer

I dag startet samtalen rundt klokken 18. En time før mini skulle sove. Siden Cecilie er gudmor til mini valgte vi å ta samtalen mens Iver enda var våken. 45 minutter senere, når samtalen ble avsluttet, er jeg sikker på at hun var svett.

For det første, Iver sin verste turbotid er fra 17-18.15 ca. Som om han skal presse ut siste rest av energi før han skal sove. For det andre får han aldri leke med min Mac. Å skulle prate sammen med gudmora gjennom dette utrolig morsomme «leketøyet» gikk alt annet enn strålende.

For å bestikke han til å sitte rolig under samtalen fikk mini det vi her hjemme kaller hirsepop. Skumpinner av mais og hirse. Noe han kun får ved spesielle anledninger, slik at vi har noe til nettopp bestikkelser. Det funket ikke i dag. Etter en hirsepop var inntatt gadd han ikke sitte mer. Her var det å trykke på macen som gjaldt. Eller rive i den.

Mannen min overtok duracell kaninen vår etter hvert. Jeg skulle da ta min venninne med på en guidet tur i huset. Iver syntes det var fryktelig morsomt at moren gikk rundt å skravlet med sin datamaskin, så han nektet å være sammen med far, og krøp etter. Jeg fikk vist badet, som forresten fløt av leker. Tidligere i dag når jeg skulle på butikken tømte jeg alle badelekene på gulvet, slik at mini skulle være underholdt mens jeg sminket meg. Som et parentes kan jeg forresten informere om at han lekte med de i cirka 30 sekunder, før han heller ville sleike på doskålen.

Når leggetid nærmer seg vet Iver å uttrykke seg dersom han ikke ikke får viljen sin. Etter å ha fulgt mammaen og macen noen minutter ville han heller leke med maskinen. Når det nok ikke ble akseptert hylte han, så det var bare å avslutte turen. Jeg tok i stedet mini med på sofaen så han kunne få delta i samtalen igjen. Det var gøy i ca 10 sekunder, før han på ny ville trykke og rive i den. Hva hendte? Det fikk han ikke, som resulterte i en runde med hyling.

Mannen tok på nytt den lille hissigproppen, og jeg gikk på soverommet for å skravle litt i fred der. Etter ca fire minutter visste det seg at klokken var blitt 18.45, og mini sku i seng. Det var bare å avslutte samtalen. Det siste min venninne sa før vi la på var; «Om ikke annet fikk jeg et innblikk i livet deres for tiden». Jeg var svett.

«Vi kan ikke få barn»

Dagen min sønn ble født trodde jeg at det ikke var mulig å kjenne på en større kjærlighet. Jeg tok feil. For hver eneste dag som går fylles jeg med mer hengivenhet, og med en enda større kjærlighet ovenfor min lille gutt. Når han strekker ut armene til meg. Når han borer hodet sitt i halsgropen min. Når han ler av pappaen sin. Da vokser min kjærlighet. Hver dag kjenner jeg på min takknemlighet ovenfor dette lille mirakelet.

For det å ha satt et liv til verden er nemlig et mirakel. Det er ingen selvfølge at man lykkes. For å lykkes er det nemlig en rekke faktorer som må klaffe. Først skal mannens sædcelle trenge inn i kvinnes eggcelle. Et slikt egg frigjøres av kvinnen kun én gang i måneden. En gang på en hel måned, dere. Dette egget kan kun leve i egglederen opp til 48 timer. Altså, på disse 48 timene må mannens sædcelle befrukte egget. Klaffer det ikke på disse timene må man vente en hel måned på en ny sjanse.

Når man er heldig, og lykkes med befruktningen, skal det befruktede egget feste seg i livmoren og vokse seg til et foster. Tall fra Norsk Helseinformatikk viser at omlag 10-15 % av alle svangerskap som er bekreftet ved svangerskapstest, ender med spontanabort. Trolig ender halvparten av alle befruktede egg i en spontanabort. Dette kan for mange oppleves som en tung og vanskelig prosess.

Etter min mening er det ikke på sin plass å mase på par, om når de skal ha barn! For ærlig talt, hvor mange svarer ærlig når mor sin venninne/ en kollega ved kaffemaskinen/ svigerfar sin bror/ en bekjent du skravler med, spør deg om når dere skal ha barn? Har du noen gang hørt noen svare:

«Vi kan ikke få barn» 

«Vet du, dette har vi prøvd på lenge. Hver eneste måned blir vi skuffet over at vi ikke er gravide»

«Dette er utrolig sårt og vanskelig for oss nå, fordi vi spontanaborterte i forrige uke»

«Vi vil ikke ha barn»

Selv har mannen og jeg blitt stilt spørsmålet utallige ganger. Vi opplevde ikke det å bli gravid som en tung prosess, vi var veldig heldige der. Likevel fant jeg spørsmålet ubehagelig hver eneste gang. Når man selv ikke har tatt stilling til noe så personlig er det vanskelig å svare. Jeg kan da ikke forestille meg hvordan de som nettopp har opplevd en spontanabort, eller de som fortvilt prøver, må føle det når de får dette spørsmålet trødd opp i ansiktet. Personlig blir jeg veldig forundret over at så mange mennesker får seg til å spørre om dette, som om de spurte hva paret spiste til middag i går.

Kan det ikke være opp til hver enkelt hva de ønsker å dele? Mannen og jeg brukte tid på å dele at jeg var gravid, til andre enn de nærmeste. Dersom en bekjent hadde spurt meg når jeg var to måneder på vei om når vi skulle ha barn, hadde jeg aldri i verden svart at vi ventet en baby på nyåret. Spørsmål knyttet til dette med å få barn er etter min mening svært personlig. La det være opp til hver enkelt om de ønsker åpenhet rundt nettopp dette. Ikke trø spørsmålet opp i ansiktet på noen, spesielt når du ikke kjenner til parets følelser rundt teamet. Det kan nemlig gjøre fryktelig vondt.

Helten vår

Dagen i dag startet klokken 08:45 med: PA-PA. PA-PA-PA. PAA-PA!! Meningen var at lille og jeg skulle liste oss opp straks mini våknet slik at mannen kunne få kaffe på sengen. Mini ville noe helt annet. Han ville starte dagen med pappa-kos. I grunn den beste starten på farsdagen. Lillebror sov her, så han kom også kravlende opp i senga. Etter masse kos fikk mannen ligge å slumre videre, mens vi andre sto opp å stelte i stand frokost.

Verdens beste pappa

Mini forguder pappaen sin. Ingen er som pappa  ❤

For litt over ni måneder siden ble Odd-Erik pappa for første gang. Han var spent, men utstrålte en trygghet. Den tryggheten har han vist hver eneste dag siden Iver kom til verden. I går la mannen seg litt før meg. Når jeg kom inn på soverommet lå Iver i mannens armkrok. De lå ansikt til ansikt. Iver var så trygg og tilfreds. Det rører enormt i mammahjertet å se et slikt bånd mellom de. Det er nesten så jeg elsker Odd-Erik enda høyere når jeg ser han sammen med den nydelige gutten vi har skapt.

Iver elsker å tulle med pappaen sin. De to har en helt egen intern humor. Tidvis ler de så høyt og heftig at mor nesten blir bekymret. Ingen kan få Iver til å le slik som pappen kan. Odd-Erik er helt fantastisk, på absolutt alle området. Iver kunne ikke vært mer heldig med pappaen sin. Verdiene til pappaen verdsettes høyt. Iver er så heldig som har en pappa som gleder seg sånn til å lære han om friluftsliv, om jakt, om fiske. Iver har en utrolig flott rollemodell i Odd-Erik.

Vi elsker deg så inderlig høyt. Du er klippen i livet vårt. Vi ser opp til deg og forguder deg. Håper din første farsdag blir spesiell. Kjempekyss fra Iver og mamma ❤

Må også sende en ekstra hilsen til min egen fantastiske pappa. Jeg har tidligere dedikert et eget innlegg til bauten selv. Du kan lese om min fantastisk pappa her. Kjære, flotte fedre der ute, gratulerer med dagen!

Rebelske småbarnsforeldre

Før mannen og jeg ble foreldre kunne vi finne på ligge en hel søndag i sengen med Netflix eller HBO på macen. Å, for noen deilige søndager. Total avkobling. Ingen mobil, ingen stress. Bare masse deilige puter, en stor dyne og oss. Vi inntok lettvinte pastaretter i sengen, og koset oss med potetgull og brus mens tv-seriene surret.

Det er det slutt på etter lille kom til verden. En hel dag i sengen lar seg rett og slett ikke gjøre. Så kommende foreldre, utnytt late søndager! I går kveld la vi oss rundt klokken 22.30. Etter vi har lagt oss er det som om mini merker vi er kommet i rommet, hvor han skal over i vår seng. Vi er noen «softiser» som verdsetter søvn så høyt, at i stedet for å venne mini til å sove i egen seng hele natten, tar vi han over. Slik var det i går også. Mini kom over i vår seng, og sov videre som en pris.

Mannen innser at han i grunn ikke var så trett. Jeg kommer på at vi har glemt å spise potetgullet og dippen vi kjøpte inn til fredagskos. Tenk å handle inn fredagskos – så glemme at man har det. Jeg var skuffet over meg selv og fikk selvfølgelig akutt lyst på potetgullet. Mannen spør om jeg husker tiden før Iver var endel av livet vårt, når vi spiste potetgull på senga. «Nå kunne vi sett Modern Family på macen». Sukk. Det var tider. Etter en liten tenkepause utbryter jeg vill av begeistring av vi burde gjøre det. Mannen ler av meg. Vi kan da ikke spise potetgull og se tv-serie i senga med mini mellom oss. Jeg synes vi skal være noen rebeller, å gjøre nettopp det.

Me and my man, still feeling crrrazy

Så litt over halv elleve i går kveld sto jeg opp av sengen for å blande dip, skjenket brus i glass, klargjorde potetgull i en skål og tok med macen inn på soverommet. Vi startet en episode Modern Family uten at mini enset det. Jubelstemning. Det gikk fint. Vi så to episoder, og spiste hver vår dose med potetgull, før øynene ikke klarte mer. Det gikk ok. Mini klarte på et tidspunkt å røre så brått på armen, at den dundret i brusglasset mitt. Mens jeg prøvde å redde de hvite sengklærne fra colaflekker, la mini handen i dipskålen. Det føltes nok kaldt og ubehagelig, for han fjernet den umiddelbart, å la hånden full av dip på brystet mitt.

Likevel. Jeg la meg tilfreds. Blir lenge til neste tv kveld i sengen, men det var gøy å føle at man brøt noen regler. He,he. Det skal ikke så mye til for at jeg som nybakt mor føler meg som en liten rebell, som dere kanskje forstår.

Samiske tradisjoner

I går fikk Iver fått leke sammen med sin ristoabba, som er samisk og betyr gudsøster. Iver er da ristviellja til henne, som blir gudbror. Dette har rotfeste i samisk tradisjon, å gjør relasjonen de i mellom ekstra spesiell. I dette tilfellet er mannen og jeg gudforeldre til lille Sara, og foreldrene til lille Sara gudforeldre til Iver. Er ikke det vakkert at de får en slik fin relasjon? Jeg synes det. Jeg kjenner det faktisk i hjerteroten min. Det er fint førsta.

I voksen alder er jeg blitt mye mer bevisst det å ivareta min samiske identitet, og forstå hvor våre tradisjoner kommer fra. Et eksempel at det er spesielt viktig for mange samer å få døpt barnet straks det er født, for senere å ha en stadfestelse.

Som liten ble jeg døpt på sykehuset, hvorav min stadsfestelse ble holdt når jeg var over året. For meg var det veldig viktig at Iver ble døpt like etter han var født. Jeg visste dette hadde rot hjemmefra, og hadde endel tanker om hvorfor dette var spesielt viktig for meg. Når man leser mer om gammel samisk tradisjon faller brikkene straks mer på plass.

Identitet er et utrolig interessant tema, spesielt samisk identitet, med tanke på den grusomme fornorskningsprosessen som var på 60-tallet. Mine tanker rundt dette krever mer plass enn et avsluttende avsnitt på dette innlegget. Det skal jeg dele mer om en annen gang. I dag ønsker jeg å sende dere en varm klem, kjære lesere.