Når alle andre har et kulere liv enn meg

Verdens viktigste festival, Riddu Riđđu, er akkurat gått av stabelen, noe kroppen min kjente ekstra godt på denne gangen. Jeg brygget på en heftig forkjølelse i forkant av festivalavvikling, og måtte kaste inn håndkleet siste dagen. Lørdag, søndag og mandag lå jeg for det meste for å komme meg ovenpå igjen. Likevel har ikke formen har ikke vært så dårlig at jeg bare har falt i søvn. Jeg har derfor kjedet meg, og søkt til telefonen. Av en eller annen teit grunn har jeg havnet på Facebook, Instagram og innom alt av blogger jevnlig i løpet av dagene.

Det første til at jeg i dag begynte jeg å kjenne på en form for oppgitthet. Anitsupermamma skildret mine følelser på en prikk. Du kan lese innlegget hennes i sin helhet her: «Barna trenger ingenting.» Jeg kjenner likevel at jeg er nødt til å referere til de mest treffende avsnittene hennes.

«Når jeg er innom sosiale medier og kikker på bilder og statusoppdateringer, blir jeg både imponert og matt over hvor mye folk gjør i ferien. Sydenferier, rideleire, toppturer, bærplukking, sommerskoler, bilferier …

(…) Hver dag løper vi så raskt vi kan mot det vi frykter aller mest: Døden. Og når dagen endelig er over slapper vi av med serier på netflix, facebook-oppdateringer på mobilen og spill på ipaden. Kroppen hviler mens hjernen fortsetter å gå på høygir.

Det er vanskelig å hoppe av hamsterhjulet, selv om det er ferie. Kroppen har blitt så vant til det høye tempoet, hjernen krever å bli matet med nye inntrykk og sjelen blir stadig mer familiær narsissistisk. Det er vel ingen vits i se de første svømmetakene til seksåringen, hvis du ikke kan dele det med resten av verden? Hvorfor skal du gidde å plukke alle  bringebærene hvis du ikke kan poste bilde av dem etterpå? Og bryllupsdagen bør du rett og slett utsette, i fellesferien er det er så få som ser at dere er verdens lykkeligste par likevel.

Eller er nå det så sant? Jeg synes aktiviteten på facebook er nesten høyere i ferien som ellers i året. Selv sliter jeg med å la mobilkameraet ligge når solen går ned over fjellene (bare  ta en footie), poden kjører båten selv for første gang (se hvor søt han er, da) eller gubben gir meg en kompliment (ja, jeg er elsket).

Men jeg jobber med saken. For det krever en innsats å gjøre ingenting. Være mer inn enn ut. Ikke sammenligne sommeren med andres. Det krever en bevissthet. En avgjørelse. Og deretter: Disiplin. Øvelse. Utholdenhet

Jeg tror det er verdt innsatsen. Belønningen kan bli å tåle deg selv, og dermed andre, bedre. Bonusen er senket puls og indre harmoni.

Indre harmoni er noe helt annet enn ytre harmoni. Det hjelper ikke å ha den perfekte ferie på sosiale medier, hvis du er like sliten når du kommer tilbake på jobb og forholdet til gubben henger i en tynn tråd. Ferie er høysesong for brudd, og  rekordmange barn ringer krisetelefonen fordi foreldrene har høylytte krangler.

(…) Fallet kan bli hardt og vondt med sånne forventninger. Særlig når du har fjesboka hengende over deg som en uværssky, forkledd som evig solskinn, som stadig forteller deg at livet er bedre et annet sted, i en annen familie, i en ny kropp.

Glem ikke hvor enkelt det er å være lykkelig utad. På sosiale medier behøver du ikke å vise ditt sanne ansikt. Det er bare å vente på øyeblikket der ungene slutter å grine og sola begynner å skinne, knipse og dele (eventuelt gjøre bildet lysere og croppe vekk ungen som ikke er fornøyd). Etterpå føler du deg trolig litt bedre og andre kanskje litt verre»

Det var som meningen at jeg skulle komme over dette innlegget akkurat i kveld, når jeg kjente meg som mattest. Antisupermamma viser til at harmoni på innsiden er vanskelig. Dere som har fulgt meg en stund vet at det er harmoni på innsiden jeg lever og ånder for. Likevel er det fort gjort å glemme alt dette når du stadig og oftere suges inn i en verden med like mange filtre på hvert bilde, som løken har lag.

Jeg kan være den første til å innrømme at jeg ble oppslukt. Oppslukt i de fantastisk fine bildene og fine somrene, til alle jeg følger i sosiale medier.

Det er en grunn til at jeg har satt en egen begrensing til sosiale medier. Daglige 20 minutter er nok. Da holdes bruket på et nivå hvor jeg kan hente ut det beste. Jeg blir oppdatert på gode artikler. Leser gode innlegg. Jeg får inspirasjon fra gode bilder, og treningsmotivasjon fra at folk når sine mål. Stiger bruken min over 20 minutter blir jeg matt. Da føles det fort slik at alle andre har et så himla mye kulere liv enn meg.

Jeg angrer på at jeg de siste dagene ikke har jobbet med egen harmoni. I stedet for å ligge på telefonen, skulle jeg ha brukt tiden til å faktisk tørre å kjede meg. Eller jeg kunne lest i den utrolig gode boken jeg holder på med for tiden. Det er bare det at det er så forbandet lett å ty til telefonen.

Håper at det at jeg kom over dette innlegget, fikk enda litt flere til å reflektere over sosiale medier bruk og tar tak i dette nå i sommerferien. Jeg fikk meg i hvert fall et spark i rumpa.

Legger ved et bilde fra tidligere da WordPress ikke vil laste opp noen nye for øyeblikket

Logg ut og nyt sommerkvelden ❤

Reklamer

Barn kan ikke bare bestilles. Respekter det!

Tidligere kom jeg med en oppfordring om å ikke stille spørsmål om barnløshet til par uten barn, spesielt når du ikke kjenner til parets følelser omkring teamet, da det kan gjøre fryktelig vondt. Du kan lese hele innlegget «Vi kan ikke få barn» her.

Det finnes så mange individuelle og private historier om barnløshet, som vi ikke har noe med å pirke borti. Etter innlegget fikk jeg flere henvendelser og kommentarer omkring temaet, hvorav jeg ønsker å trekke frem noen tankevekkere.

Vi som har et barn fra før får ofte spørsmål om når neste kommer. «Nå er det vel påtide med en til?» I begynnelsen avfeide jeg det, fant på et fjollete svar og forsøkte å vitse det bort, samtidig som det gjorde utrolig vondt inni meg. Nå har jeg i stedet begynt å svare: «Ja vi har veldig lyst på en til, men etter at vi mistet i vinter har det desverre ikke dukket opp noen nye der inne.» Det som da skjer er at folk virker å bli pinlig berørt. Nesten som svaret plutselig ble for nært og personlig. Tenker at det heller kan være de som spør så dumt, som skal få lov til å føle på et ubehag i stedet for at jeg skal sitte å blø innvendig

Andre som har opplevd vanskelige følelser rundt temaet har etter hvert begynt å svare at det kan være vanskelig å få barn, fordi de ikke kan bestilles.

Men ikke alle klarer å snakke om dette, nettopp fordi det gjør så vondt. En av mine lesere skrev til meg for litt siden. Innlegget jeg skrev traff henne veldig. «Det føltes nesten som om du leste tankene mine». Hun har nå en anonym blogg hvor hun skildrer følelser og tanker omkring ufrivillig barnløshet:

«Jeg har egentlig aldri visst hva jeg skulle bli når jeg ble stor. Noen bare vet at de skal bli politi, revisor eller tannlege. Jeg følte aldri et slikt kall til et spesielt yrke. Klart visste jeg hvilken retning jeg skulle gå, men ikke nøyaktig hva jeg ville. Det eneste som var helt sikkert, var at jeg en gang skulle bli mamma»

Onskemamma skildrer også sin frykt og redsel, å viser til hvorfor hun vil holde dette med barnløshet skjult for omgivelsene sine. Spesielt dette avsnittet satt en tankevekker i meg:

En av grunnene til at jeg ikke ønsker at så mange skal vite det, er fordi jeg ikke ønsker å bli behandlet annerledes. Jeg har flere venninner med små barn, og jeg er redd for at de ikke skal kunne glede seg over sin babylykke sammen med meg. Jeg er redd for å ikke bli invitert til samlinger der barn er hovedfokus fordi folk er redd for å såre meg. Jeg er redd for at hver gang jeg leker med et barn eller koser med en baby, så skal andre tenke: «Huff, det må være tungt for henne som ikke kan få barn selv». Jeg er redd for at andre som vet, skal føle på det når jeg får spørsmål om barn fra andre som ikke vet.

På nytt vil jeg minne dere på dette om å vise hensyn. Ikke mas på par som ikke har barn om hva som er grunnen, eller om når de skal få. Barn kan ikke bestilles!

Min mest dyrebare skatt

For et år siden ble min verden snudd på hodet. Jeg fikk opplevde livets største mirakel. En frisk, liten gutt ble satt til verden. Jeg presset dette lille mennesket ut av min egen kropp. Bare det å tenke på denne dagen for akkurat et år siden gjør meg emosjonell. På sett og vis kan jeg ikke forstå at det allerede et gått et år. På sett og vis kan jeg ikke forstå at dette ikke alltid har vært mitt liv.

Iver.jpg

«Jordmoren min kom så å satt seg ved siden av meg. Hun startet samtalen med å si at hun hadde lest mitt fødebrev nøye. Brevet hvor jeg poengterte at jeg ønsket en naturlig fødsel. Hvor jeg tydeliggjorde at det siste jeg ønsket var epidural. Jeg hadde skrevet at jeg var livredd for å miste kontroll over følelsene i bena, ryggen og kanskje pressmuskulaturen. Det sto at keisersnitt ville jeg gjøre alt for å unngå. Hun fortalte meg at hun var bevisst brevet, og aldri hadde oppmuntret noen til å ta epidural, når kvinnen tydelig ikke ønsket dette. Men vi var nødt til å snakke om denne problemstillingen nå.

Det visste seg nemlig at gutten vår hadde snudd seg til å bli en stjernekikker, som ofte gir en lang og tøff fødsel. På en stjernekikker baner ikke pannen og hode vei ned, og åpner opp for kroppen som skal ut, slik som ønskelig. I tillegg til at gutten hadde lagt seg som en stjernekikker, hadde han også snudd kroppen sin fra å ligge klokken 12 i bekkenet mitt, til å ligge klokken to – noe som kanskje ville resultere i at jeg måtte ta keisersnitt for å få han ut.

Jordmoren anbefalte meg å ta epidural. Hun gjorde noe hun aldri før hadde gjort. For denne fødselen ville ikke være over før om hvertfall tolv timer, noe som nok ville slite meg helt ut, med tanke på all jobbingen jeg allerede hadde gjort. Hele min verden brast. Jeg gråt og gråt. De to tingene jeg ønsket aller minst for fødselen min var nå blitt en realitet for meg.» 

I løpet av timene snudde gutten min seg tilbake til klokken 12, etter å ha tatt en tur innom klokken 10, bare for å gjøre det hele enda mer spennende. Jeg slapp keisersnitt, og fikk føde normalt etter noe som føltes som en evighet. En dag skal jeg publisere denne historien. For noen vil den kanskje være for ærlig og personlig. Jeg skal gi en heads up for de som ikke vil lese om den. Men det føltes riktig å dele litt på en dag som denne. 365 dager senere.

Hver eneste dag de siste 365 dagene har jeg vært takknemlig. Jeg har vært tilstede i øyeblikket. Jeg har kjent på en kjærlighet og en lykke jeg ikke visste fantes. Tidvis har jeg også kjent på en frykt så stor at jeg skulle klare å bære den. Jeg har måtte prioritert bort egne behov. Primærbehov som søvn. Behov jeg før jeg ble mor ikke trodde at jeg kunne rokke ved. Jeg har vært så trett som jeg aldri tidligere har vært.  Før jeg ble mor måtte jeg ha 7-8 timer søvn. Sammenhengende. Intet unntak. I dag er 5-6 timer bra nok. Sammenhengende er en bonus. Jeg prioriterer heller egentid på kvelden fremfor å kunne få 8 timers søvn. 8 timer fremfor egentid er uhørt. Før jeg ble mor tenkte jeg at foreldre som prioriterte slik måtte være GALE! Jeg ville da aldri gitt opp søvnen min. Vel, i dag ler jeg av det.

Iver2.jpg

Jeg som trengte frokost det øyeblikket jeg våknet, blir nå sulten først etter vel en time. Altså når lille har på tørr bleie, og er mett i egen mage. For inntil et år siden var jeg også livredd for bakterier. Jeg hatet de dypt og inderlig! Under lille sine første måneder ville jeg nesten koke leker andre unger hadde puttet i munnen sin. Vel, igjen, i dag ler jeg. Iver kan nesten sleike butikkgulvet uten at jeg «anti-bakker» og koker alt rundt. Livet endres. I mitt tilfelle til noe større. Til noe bedre.

GRATULERE SÅ INDERLIG MASSE MED DAGEN 1-ÅRS DAGEN, MIN DYREBARE SKATT.

IMG_1236

Jeg elsker deg av hele mitt hjerte. Jeg kjenner den enorme kjærligheten i hver en celle i kroppen min. Dette året har vært mitt beste.

2016.

Et nytt år står forsiktig å banker på. 2015 har helt klart vært det mest spesielle året i mitt liv. Ved årsskiftet ble jeg mamma for første gang og livet tok en helt ny retning. Det fikk en helt ny mening. Å dyrke våre kjerneverdier ble nå viktigere. 2015 er vel det året jeg har satset hardest og tatt de tyngste valgene når det kommer til store endringer.

2015 baby.jpg

Vi valgte å selge huset vårt i Tromsø for å flytte langt inn i skogen. Fra å handle kortreiste produkter, til å høste de utenfor døren vår. Jeg sa opp min stilling i et av landets største transportkonsern, og skiftet min karrierevei. Fra høye hæler og fine kjoler til treningstøy og helsefokus.   Hvorfor ikke gjøre hovedinteressen om til et levebrød? Det ble plutselig viktig å leve livet slik vi alltid har drømt om. Fylle hverdagen med det som gjør oss lykkelig, gir oss glede, giv og engasjement.

AFPT.jpg

Vi var ikke sikre på om vi gjorde det rette, men vi var sikker på at vi måtte prøve. Det har ikke vært en eneste dag vi har angret. Vi lever mer i nuet nå. Vi puster med magen og er mer tilfreds og lykkelig, hver eneste dag.

2015 er helt klart et år hvor det har skjedd vanvittig  mye. Mot slutten av året så denne bloggen livets lys for første gang, og innlegget mitt om mammakroppen etter fødselen fikk mye omtale og to store medieoppslag. Jeg har fått en fast leserskare som liker min blogg, og setter pris på at jeg viser en usminket versjon av hverdagen. Dere skulle bare vist hvor stor pris jeg setter på dere. Jeg håper dere fortsetter å følge meg i det nye året, og jeg ønsker nye lesere velkommen med åpne armer.

12189454_10153651154305132_1769057845699813842_o

Jeg vet at 2016 kommer til å bli innholdsrikt. Endringsprosessen vi startet på er nemlig langt nær ferdig. Det neste året kommer til å bli spennende. Jeg er også sikker på at det kommer til å by på utfordringer og tøffe tak.   Her er det bare å brette opp armene og ta i. Det er med skrekkblandet fryd og en smule høy puls jeg ser på det nye året.

Håper deres 2016 kommer til å bli innholdsrikt og by på hva dere drømmer om. Husk, det er opp til deg selv hva du velger å gjøre ut av det. Hvorfor ikke leve livet slik du selv ønsker?

Sender deg en varm og god klem. Vi skrives mer inn i det nye året.

Den første jula

Ei i barselgruppa sa det med klartekst til meg i dag tidlig: «Life as you know it is OVER». Vi har ei lukket Facebookgruppe hvor vi spør om råd, deler bekymringer og ikke minst slipper løs alt som kanskje ikke skrives offentlig på sosiale medier. Det er mye bra humor inne på denne siden! Kan nevne at dagens lyspunkt for meg inne der er oppdateringer om småbarnslivets kaos i går.

SAM_4844.jpg

SAM_4842 (1).jpg

Ingenting er så deilig som å våkne opp, sliten i hele kroppen etter ei hektisk julefeiring, og lese andre småbarnsmødres historier om pølse i juletreet og forsøk på egentid bak ei låst baddør. Jeg kan meddele dere at jeg har hatt min herligste julefering, fylt med så mye glede og stolthet som aldri før. Det å få gi videre mine juletradisjoner til min lille sønn føles rett og slett helt vidunderlig. MEN jeg kan også meddele at jeg har hatt min mest hektiske og utmattende julefering noen sinne!

Dagen startet som vanlig mellom sju og åtte. Å ligge å dra seg under den varme dynen til klokken ti er ikke engang vist å ha våte drømmer om. Vi hadde hele familien på julefrokost, og mine planlagte nybakte rundtstykker ble til scones slengt sammen under mini sin første blund. Hadde jeg bare hatt frosne rundstykker kan jeg love dere at det hadde blitt det! Ellers var starten på dagen var faktisk så idyllisk som alle tidligere julefeiringer. Jeg kunne ikke i min fjerneste fantasi tro at dagen kom til å være annerledes enn før, med unntak av kos med min lille sønn gjennom dagen.

Tre nøtter til askepott hørte jeg i bakgrunn mens vi pakket opp Ivers gave fra meg og mannen. Fortsatt innafor tradisjonene tørr jeg påstå. Selv jeg forstår at man ikke kan sitte å se på julefilm på formiddagen med en snart ettåring i hus. Reisen til julestjernen så jeg vel ikke noe av, men tven var i hvertfall på under sendingen.

Ellers gikk formiddagen i en så rasende fart som aldri før. Jeg hadde tatt på meg oppdraget å lage rødkål, surkål og kålrabistappe fra bunn. Pappa og de sto for middagen som skulle serveres hos de. Takk Gud for det. Ellers hadde det ikke blitt jul i huset i år. Når man er vant til at julaften er en deilig, rolig dag, tar man det også deretter. Til det smeller.

Med baby kan man ikke lage mat/stryke klær/sjonglere nissebesøk/pynte seg selv/nyte julefreden helt uten en logistikkplan. I år måtte både mannen og mini gå med skjorter som ikke rakk å strykes. Her måtte vi prioritere strøket skjorter eller julebilder. Like etter middag skulle vi nemlig begynne på gavene slik at Iver fikk være med på dette  før leggetid. Så skjortene ble tredd på, og vi stilte oss opp foran treet.

SAM_4783.jpg

Vi kunne like gjerne prioritert å stryke skjorter

Lille var skrubbsulten, det var jo tross alt middagstid. Han nektet å holde seg i ro mens vi prøvde å posere som den vanlige julekortfamilien. Mora hadde også som en korttenkt tulling gjort et (beklager det meget nordnorske utrykket) kukstykke, og kledd sko på gutten. 80% av bildene er lille i bevegelse fordi han prøver og rive/spenne av seg skoenen. De resterende 20 prosentene prøvde han fange mine øredobber. Ergo ikke et eneste klart bilde av oss som en familie.

Videre kan jeg meddele at mens de andre fylte fatene sine med deilig julemat forsøkte mannen og jeg å få Iver til å ikke kaste sin mat ned på gulvet, men heller putte det i munnen. Han var jo tross alt skrubbsulten. Når han forsto at maten han fikk servert smakte godt, forsøkte han å trø alt i munnen, som resulterte i hosteanfall. Mot slutten av måltidet dro vi frem gullkortet vårt. Vi bestakk nemlig mini med kjeks for at han ikke skulle hyle.

Under desserten var han var mildt sagt pisslei av å sitte og trompes til unødvendige greier. Til informasjon som er mannen og jeg meget strenge på sukker, men skal herved rekke opp hånden å innrømme at vår gutt på ti måneder fikk sukker når desserten ble servert. Vi hadde jo tross alt brukt opp gullkortet vårt for lengst. Så det ble sukker for å få matro. Farvel prinsipper. Vi snakkes igjen.

Gaveåpningen var kaotisk. Lille skulle gå overalt. Han var lei finstasen og valset rundt i bleia. Muligheten for fine bilder bød seg altså ikke ved en senere anledning.

Gjett om vi fikk erfare at utgangspunktet er, ikke bare litt, men helt endret fra tidligere. Julaften er blitt til full rulle hele dagen. Fra start til slutt. Virkelig til slutt. Mini skulle nemlig opp igjen klokken 23, og var den siste som var klar for å ta natt. Neste år skal tilbehøret lages dagen før, så rødkålen slipper å serveres med hakket for mye tyggekonsistens. Skjortene skal også strykes i forkant. Jeg skal gå inn i dagen med vissheten om at life as you know it is over.

God jul!

Prematur fødsel

For et år siden i dag ble jeg lagt inn på UNN med rier. Gravid i uke 33. Jeg forsto det ikke selv. Jeg var jo aldeles ikke forberedt på å føde, det var jo tross alt 1 og 1/2 måned til termin. Vi hadde vært på middag hos et vennepar nær sentrum. Vi hadde to biler med oss siden jeg var sykemeldt og mannen kom rett fra jobb. Ved slutten av besøket begynte jeg å kjenne et ubehag når jeg satt, og måtte vandre litt.

Vi dro slik at jeg skulle klare å handle inn til julelunsj kommende helg, før jeg måtte legge meg nedpå. Dette var på en torsdag, lørdagen hadde vi invitert flere av våre venner på lunsj. Jeg hadde et tøft svangerskap, og var godt vant med smerter og ubehag, så jeg reagerte ikke større på dette ubehaget.

Inne på butikken skjedde det noe. Jeg fikk voldsomme smerter nede i magen. For å klare å gå måtte jeg henge over handlevognen. Mannen så bekymret ut, men jeg roet han med at jeg kun trengte hvile så ville dette gå bra. Jeg gav han handlelisten, og sa jeg bare måtte kjøre hjem til Håkøya, jeg trengte å ligge, han måtte fullføre handlingen.

Jeg skulle ikke klare å gå ut til bilen i vanlig oppreist stilling. Mannen ville ikke at jeg skulle kjøre alene, men jeg klarte ikke diskutere, jeg måtte ut fra butikken. Jeg bare gikk med lovnaden om å være tilgjengelig på telefon.

Etter å ha kjørt i knappe to minutter klarte jeg ikke mer. Jeg ringte mamma som også bor i sentrumsområdet og ba henne låse opp døren. Hun hørte jeg slet, og innen jeg hadde parkert bilen sto hun ved meg. Jeg kom meg såvidt opp trappene til tredje etasje. Hun ringte mannen, og fortalte jeg var der.

Utslitt satte jeg meg på sofaen. Mamma ser på meg, og sier at hun ser jeg har rier. Rier? Nei, det hadde jeg ikke. Det var for tidlig. Dette var sterke kynnere. Mannen kom og vi ble enige om å ringe føden. Smertene roet seg ikke, så det var det tryggeste. De ville at vi skulle komme øyeblikkelig.

Vi ble tatt med på et undersøkelsesrom. Maskinen der inne målte rier. Jevne, kraftige rier. Kroppen gjorde seg klar for å føde. Jordmødrene vi traff på var rolige, dette skulle de stoppe. Jeg rakk ikke reagere. Jeg husker jeg satt i den harde skinnstolen på undersøkelsesrommet når beskjeden ble formidlet, men jeg rakk ikke reagere før hun betrygget oss om at dette skulle de stoppe. Det var ikke så uvanlig. Jeg ble rolig.

Jeg ble tatt med i et nytt rom. Videre undersøkelser visste at babyen hadde det bra. Livmortappen min hadde forkortet seg, jeg var kommet lengre i prosessen enn antatt. Riene hadde gjort en solid jobb på kort tid. Nå kjente jeg på redsel. Men det trengte ikke å bety at det ble en fødsel i dag. Jeg skulle få en tablett for å stoppe riene. Tabletten hjalp ikke. De kunne gi meg tre til i løpet av et vist antall timer. De valgte også å gi meg en lungemodningssprøyte med steroider, som er for å hjelpe barnets lunger med å modnes raskere, i tilfelle det skulle bli fødsel.

De fortalte at jeg måtte innlegges. Det var begynt å bli sendt nå, og mannen fikk beskjed at han måtte dra hjem klokken 23.00. Da brast jeg. Under alle undersøkelsene skjedde det såpass mye at jeg glemte litt å kjenne på mine følelser. Men nå gråt jeg. Jordmoren klemte meg. Hun sa dette kom til å gå bra, men de ville overvåke meg.

Vi ble ført inn på et dobbeltrom, jeg hørte det lå en dame bak forhenget. Jeg satt meg på sengen og kjempet mot gråten. Det gikk ikke. Jeg var redd. Jeg ville ikke være uten mannen min. Jordmoren betrygget meg om at vi skulle ringe han øyeblikkelig om noe utviklet seg i retning fødsel. Han skulle få komme øyeblikkelig.

Jeg la meg til å sove etter mannen dro, men smertene tillot det ikke. Klokke 01 sa jordmoren at hun ville legge meg inn på en fødestue. Mannen kunne få komme å være sammen med meg. Siden tablettene ikke virket ville de sette meg på drypp. Det hadde større effekt på rier.

Jeg ble trillet inn på en fødestue. Mannen kom. Jordmoren snakket løst og fast om hvordan jeg så for meg at fødselen skulle være. Hun sa hun skulle skrive det inn til når jeg kom neste gang, slik at de visste hva jeg ønsket. Over en måned senere, neste gang jeg traff henne, fortalte hun meg at hun trodde det skulle bli fødsel da. Hun var faktisk sikker på det. Hun gikk av nattevakt på morgenen, å tok helg. Det første hun spurte om når hun kom på nattevakt på mandag igjen var om jeg hadde født.

Det er et under at fødselen stoppet opp. Jeg var innlagt på føden fra torsdag til mandag. Når vi kom fra sykehuset skrev jeg et blogginnlegg dedikert til mannen. Dette har jeg lagt ut tidligere i dag. Du kan lese det her.

2014-12-12 02.47.43.jpg

Ja, vi har forskjellige lommebøker

I dag er jeg sliten. Det kjennes nesten ut som om jeg brygger på noe. Dagen i dag ble startet med en rolig treningsøkt. Etter den har jeg ikke gjort noe annet enn å leke og kose med vår lille gutt. Etter jeg ble mor er det mye viktigere enn tidligere å holde seg frisk. Jeg vil ha nok energi til å være sammen med lille. Med influensa har jeg ikke det.

Derfor lytter jeg til signalene kroppen sender. I dag ble det derfor hvile. Nå er lille i seng. Jeg skal fortsette kvelden med å ikke gjøre noe som helst. Det blir en kopp varm melk med fersk ingefær, hvitløk og honning, mens vi ser på tv-serien Broen.

I dag ble forresten første luken i adventskalendrene åpnet. Mannen og jeg koset oss med hver vår sjokoladebit, mens lille fikk en kjeks beregnet for babyer i sin. Jeg slår et kraftig slag for at adventskalendere skal være billig og hyggelig, fremfor full av overdådige pakker. De aller fleste år har jeg og mannen gjort noe slikt ut av våre kalendere. Et gavekort på en opplevelse, noe hyggelig eller fritak fra en husvask og lignende. Dette kan man absolutt ha sammen med barna også.

SAMSUNG CSC

Blogginnlegget Ærlig talt! Alle har 50 kroner! setter et godt fokus på at vi alle er forskjellige, med forskjellige lommebøker. Jeg fikk en vekker av å lese dette. Anbefaler deg å gjøre det samme. Det kan nemlig være lurt å reflektere over samme problematikk i forhold til adventskalendere.

Ikke alle kan få råflotte pakkekalendere. Hvorfor ikke gjøre det til ekstra stas med en opplevelse eller gratis aktivitet innimellom i kalenderen? Jeg vet at jeg som liten ville blitt sjeleglad for et gavekort på en ettermiddag i akebakken sammen med hele familien. Eller middag over bålet til helgen. Eller kanskje et kort som gav meg lov til å velge film, eller til og med en lovnad om å se en film som en familie midt i uken. Det er utrolig mye fint vi kan gjøre som gir gode verdier og ikke koster noe som helst.