Året som har gått

I dag har vi vært kubønder i et helt år. Vi startet dagen med et kyss og «gratulerer med jubileumet».

O48uRr6A

Foto: Marie Charlotte Baird

At vi fortsatt er mann og kone – at vi fortsatt elsker hverandre og at vi fortsatt ønsker tilbringe resten av livet sammen – etter disse siste to årene er et lite mirakel.

For et år siden i dag overtok vi kugården. 

Fra 1 mai til ut i oktober i fjor drev vi to gårder. I over seks måneder holdt vi det gående samtidig som vi på disse seks månedene flyttet inn hos svigers. Vi flyttet ut fra svigers og inn på ei hytte etter noen måneder. Vi gjennomførte en forliksforhandling med de som solgte oss geitegården. Vi gjennomførte salg av geitegården med hele prosessen et salg av en gård innebærer. Vi flyttet alle tingene fra geitegården og rundt om kring overalt egentlig. Vi solgte alle geitene. Vi gjennomførte våronn og slått på to gårder. Vi melket to dyreslag. At tårene triller når man tenker tilbake på disse månedene er kanskje ikke så rart.

Det var så mange ganger jeg gråt mens jeg melket kyrne. Vi var så slitne. Vi måtte ta en dag av gangen. Vi klarte ikke se frem så mye som ei uke, for vissheten om alle arbeidsoppgavene var på tur å kvele oss. «En dag av gangen» ble mantraet vårt. 

Heldigvis har vi mange gode mennesker i livet vårt som stilte opp for oss, som slet seg selv ut for oss og som passet på oss. 

Samtidig som alt dette foregikk hadde vi akkurat begynt som kubønder. Vi måtte lære oss å melke et nytt dyreslag. Vi måtte lære oss et nytt fjøs å kjenne. Vi måtte lære oss kua å kjenne. Vi måtte begynne å bygge opp en gård som skulle legges ned.

I juli hadde vi store problemer i fjøset. Vi leverte fryktelig dårlig kvalitet på kumelken. Vi måtte starte en omfattende prosess med å finne ut hvor problemet lå, ellers ville vi ikke kunne levere mer melk – så dårlig var kvaliteten noen uker mens den heftige slåtten sto på.

Da ville vi begge gi opp. Vi måtte ha en runde om vi skulle droppe dette eller brette opp armene. Vi valgte sistnevnte. 

Vi startet en systematisk oppryddningsprosess. Melkerutinene våre og hygenen vi utøvet var vi trygge på. Der er vi sabla nøye. Feilen måtte ligge et annet sted. Vi fikk en servicemann til å komme å se på melkeanlegget. Det visste seg at vakumpumpen var gåen så denne melket dyrene våre for hardt. Vi måtte få byttet den ut. Dette var en prosess som tok vel ei uke. Parallet med dette gikk vi i gjennom hele besetningen vår. Dette var jo dyr som egentlig skulle slaktes ned, så vi var nødt til å sende avgårde endel kyr som ødela for kvaliteten vår. Gamle kyr og kyr som ikke hadde en god historikk.

Dette gjorde utslag på kvaliteten. Vi kom i toppsiktet! Øverst i toppsiktet. Kvaliteten måles blant annet noen som heter celletall. Dersom du skal levere den øverste kategorien på melka, elitemelk, kan ikke celletallene være langt over 200. Vi hadde nå 20 i celletall! Rådgivenere våre i TINE sa vi fortjente en stjerne i boka. Vi var så stolte! Dette var en opptur vi trengte! Vi har, bank i bordet, helt siden juli levert elitemelk og er svært stolte over vår kvalitet. Selv om veien ikke var enkel.

Når november kom hadde vi endelig lagt geita bak oss, vi leverte god kvalitet og hadde tatt imot alle kalvene som var ventet. Mange fine opplevelser og noen trasige. Det gjensto en ting til i fjøset før vi kunne senke skuldrene, og det var inseminering. Kyr som har kalvet må bli drektige igjen når de er klare for det. Dette var krevende å sette seg inn i. 

Kyr har på samme måte som oss damer eggløsning og må befruktes innenfor tidsrommet hvor egget slippes ned i livmoren. De har en syklus på tre uker slik som oss, og vi måtte lære oss å kjennetegnene på når ei ku hadde eggløsning. Store deler av desember og januar gikk til å følge med på kyrne. Tidlig morgen og sene kvelden. Vi var att og frem i fjøset. Når vi endelig følte at vi knakk koden måtte vi få dyrlege til å komme akkurat når dyrene var klare til å befruktes. 

Å vet dere hva?! I mars ble alle dyrene drektighetsundersøkt. SAMTLIGE vi forventet var drektige VAR DET! Vi hadde knekt koden og lyktes! Alle dyrene vi har inseminert til nå skal ha kalv dersom de ikke mister fosteret i magen. Enda en fantastisk opptur.

Vi har vært gjennom mye dette året. På godt og vondt. Vi har lært utrolig mye. Om oss selv og ikke minst om kua. Vi har enda masse å lære skal vi bli så flinke som vi ønsker, og vi har ennå en lang vei å gå. Men vi har lært det aller mest grunnleggende. Vi kan ta vare på kua og kan levere den aller beste melken. For å få dette til må kua ha det godt og spise godt. 

Vi skal fordype oss ytterligere i avl og fôrkvalitet den neste tiden og vi skal jobbe oss fremover. 

Om 20 små dager ankommer byggesettet til huset vårt til tomta vår, så disse dagene er grusomt hektiske. Men vi vet at vi klarer det aller meste, det har dette året vist oss, så vi klarer også de neste 20 dagene.

Men i kveld skal vi åpne en god flaske vin og vi skal vi klappe oss selv på skuldra over alt vi har oppnådd! Vi er på veien vår og vi lever tross alt livet vi har drømt om.

Reklamer

En kommentar om “Året som har gått

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s