Denne perioden er kjip og tung

Jeg kjenner hjertet oftere slå fortere. Det er en klump som sitter i brystet, og den klumpen tar stadig større plass. Hva er det vi holder på med? Burde vi gitt denne drømmen enda en sjanse?

Om litt over en måned skal vi for alvor være i gang med husbyggingen. Om litt over tre måneder går leieavtalen i hytten vi leier, ut. Da har vi ikke et sted å bo. Det føles så innmari kvelende.

Vi jobber beinhardt med å bygge opp besetningen vår i fjøset fra 70-tallet. Vi har gått inn med hud og sjel for å levere øverste førsteklasse på melken. Det er aldeles ikke kostnadsfritt.

Vi visste det ville bli tøft å ikke ha et hjem. Gården vi har overtatt har ikke noe bolighus. Vi visste at det ville bli tøft å drive i et såpass gammelt fjøs. Vi visste det ville bli beintøft å bygge opp en bestetning som egentlig var på tur å nedslaktes. Vi visste alt dette. Vi har vært bevisst hele veien at det vil koste å nå drømmen.

Det betyr ikke at det ikke er krevende og vanskelig å stå i.

Joda. Det blir verdt det. En dag, når drømmene er realisert, blir det jo selvfølgelig det. Vi vet det. Men akkurat nå, denne perioden, er det vanskelig å se den dagen.

Når vi solgte huset vår i Tromsø for å satse på dette – om noen hadde sagt til meg at vi fire år senere fortsatt bodde i pappesker – jeg vet sannelig ikke om jeg hadde tatt sats da. Det er nok like greit at man ikke vet hva fremtiden bringer. Utrykket «å tørre å ta sats» kommer jo fra et sted. Å vi torde.

Vi er jo glade for det.

DSC_8662

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s