Når motivasjonen uteblir

Vi har sagt at vi skildrer opp- og nedturer av det å skulle realisere en drøm. For øyeblikket har vi en nedtur og dagene preges av mye usikkerhet. Jeg har vært på mange foredrag i mitt liv og hørt mange suksessfulle gründere fortelle om sin vei til suksess. Jeg har lest mange gode intervjuer om temaet og det som går igjen hos de fleste, er historier om perioder med blod, svette og tårer. Om at veien har vært kronglete, at ønsket om å gi opp har vært tilstede og at suksess ikke er ensbetydende med kun oppturer. Det er kanskje lett å snakke åpent om dette i ettertid, når man har lyktes. Det sitter kanskje lengre inne når man ikke vet om man vil klare å nå målet.

Akkurat nå kjenner vi på usikkerhet omkring det å lykkes med vår drøm og de tankene skal jeg dele.

DSC_8635

Nå har vi i snart bodd et helt år «midlertidig». Vi flyttet «midlertidig» inn i ysteriet i fjor i juli. I vår maktet vi ikke å bo i driftsbygningen mer og takket ja til å flytte inn hos mannens foreldre. Midlertidig. Vi er alt oppe i to måneder.

Vi vet vi tok en råsjans med å overta gården oppe i dalen før ankefristen gikk ut. Men ønsket om å fortsette bondelivet var så stort og den opprinnelige drømmen vår var knust. Vi visste at dersom dommen om heving ble anket kom tiden fremover til å bli tøff. Vi visste også at dersom dommen ble rettskraftig og vi ikke tok sjansen på gården i dalen ville vi angre. Da hadde vi stått helt uten en gård. Vår driftsrådgiver hadde vært soleklar i forhold til tallene; dersom driften av kufjøset ble midlertidig nedlagt ville vi ikke ha økonomi til å bygge det opp igjen. Det var nå eller aldri. Muligheten ville ikke komme tilbake. I tillegg hadde vi gått inn for å få det opprinnelig kjøpet hevet, med medhold fra Tingretten.

Vi sto ovenfor noen vanskelige valg, men vi falt til slutt på å satse.

Angrer vi? Nei.

Var det riktig? Ja. På mange måter. Vi måtte prøve.

Klarer vi dette? Spørs. Akkurat i dag er vi usikre.

Vi vet nå at det blir en ny rettsrunde i midten av oktober. Det betyr at en ny dom foreligger i midten av november. Dersom denne ikke blir anket vil dommen være rettskraftig i midten av desember. Om den blir anket er alt like uavklart i veldig lang tid fremover. Dette er helt konkrete forhold vi må hensynta og forholde oss til. Vi vil ikke få finansiering til å bygge nytt hus før det foreligger en avklaring ang. geitefjøset. Det er ikke noe bolighus på kugården. Med tanke på musesituasjonen nede på geitegården er det ikke noe bolighus der heller. Vi står altså uten et hjem. Konkrete forhold.

Dersom lagmannsrettens avgjørelse ikke blir anket kan vi på starten av nyåret gå i gang med prosessen å få et eget hjem. Frem til da har vi ikke mulighet å få finansiering til noe nytt, ei heller tillater rettsprosessen oss å starte noen utbedringer av «musehuset». Det er utrolig vanskelig å beholde motivasjonen når man sitter med låste hender i forhold til utvikling. Det gjør at vi faktisk vurderer om vi klarer dette. Er det verdt det? Vi har nå vært uten et hjem i nesten et år. Vi vet at vi har minimum et år til foran oss uten et hjem. Vi kan ikke bo slik vi gjør nå i et år til. Hva skal vi gjøre dette året?

Å drive to gårder som ligger milevis fra hverandre er utfordrende. Vi kan ikke leie et tredje sted, da vil vi aldri ha anledning til å sove. På mange måter frister det å legge ned kubruket, slik at vi ikke trenger å være så slitne. Men da gir vi mest sannsynlig opp livet som bønder. Det er vanskelig å tenke klart når man er sliten. Vi kan selvfølgelig flytte ned til driftsbygningen igjen og kun drive et fjøs. Det vi gjøre noe med arbeidsbelastningen vår, men bosituasjonen vil være like uholdbar enda en vinter.

Det er når disse tankene tar overhånd at all motivasjonen forsvinner. Da føles det ut som om lungene sliter med å få nok oksygen og klumpen i magen føles som en stein. «Jeg klarer ikke å leve på denne måten enda et år» er tanker som kommer og slår pusten ut av meg. Jeg er fullstendig klar over at disse tankene ikke kan få ta plass, de må skyves unna og fokuset må flyttes over på løsninger. Likevel er det nå engang slik at enkelte dager er tyngre enn andre..

Reklamer

Én kommentar til “Når motivasjonen uteblir

  1. Hei du! Jeg har fulgt litt med på dere og drømmen deres. Og du verden for et mot dere har. Jeg beundrer virkelig deres stå-på-vilje.

    Mannen startet med melkeproduksjon (ku) helt fra begynnelsen i 2013, og jeg hoppet inn i 2014. Enda er vi bare i startfasen og vi har langt igjen før vi når våres mål.

    Jeg kan ikke si at vi har hatt samme motgang som dere med tanke på den situasjonen dere er i. Men vi har hatt økonomisk motgang, da det er meget med utgifter å starte en gård fra begynnelsen av. Og bare det å kjenne at tida ikke strekker til, da det er utrulig masse arbeid. Jeg kan kjenne på noe av den usikkerheten du går å føler på. For jeg har lenge tenkt at dette ikke går lengre, vi har ikke råd til dette, og at man jobber seg ihjel uten å komme seg videre.

    Men når jeg ser gleden til jentene min når de kommer inn i fjøsen, den friheten de her på gården, når de stråler fordi de får lov til å hjelpe til med dyrene og ikke minst de har tilgang til traktor (noe de eeeelsker), forsvinner disse bekymringene litt. Jeg innser at det er slik mine barn skal vokse opp. Ja, det er mye arbeid, masse frustrasjon, men igjen dobbelt så mye glede.

    Her i Nord-Troms har det minket med melkeproduksjon de siste årene, så hjertet mitt gleder seg når jeg leser om dere- som virkelig vil dette og gjør alt for det. Jeg bare håper at dette går deres vei, og at ting blir litt mer stabilt! Masse lykke til, vi heier på dere! 💪🏼

    Liker

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s