Den første jula

Ei i barselgruppa sa det med klartekst til meg i dag tidlig: «Life as you know it is OVER». Vi har ei lukket Facebookgruppe hvor vi spør om råd, deler bekymringer og ikke minst slipper løs alt som kanskje ikke skrives offentlig på sosiale medier. Det er mye bra humor inne på denne siden! Kan nevne at dagens lyspunkt for meg inne der er oppdateringer om småbarnslivets kaos i går.

SAM_4844.jpg

SAM_4842 (1).jpg

Ingenting er så deilig som å våkne opp, sliten i hele kroppen etter ei hektisk julefeiring, og lese andre småbarnsmødres historier om pølse i juletreet og forsøk på egentid bak ei låst baddør. Jeg kan meddele dere at jeg har hatt min herligste julefering, fylt med så mye glede og stolthet som aldri før. Det å få gi videre mine juletradisjoner til min lille sønn føles rett og slett helt vidunderlig. MEN jeg kan også meddele at jeg har hatt min mest hektiske og utmattende julefering noen sinne!

Dagen startet som vanlig mellom sju og åtte. Å ligge å dra seg under den varme dynen til klokken ti er ikke engang vist å ha våte drømmer om. Vi hadde hele familien på julefrokost, og mine planlagte nybakte rundtstykker ble til scones slengt sammen under mini sin første blund. Hadde jeg bare hatt frosne rundstykker kan jeg love dere at det hadde blitt det! Ellers var starten på dagen var faktisk så idyllisk som alle tidligere julefeiringer. Jeg kunne ikke i min fjerneste fantasi tro at dagen kom til å være annerledes enn før, med unntak av kos med min lille sønn gjennom dagen.

Tre nøtter til askepott hørte jeg i bakgrunn mens vi pakket opp Ivers gave fra meg og mannen. Fortsatt innafor tradisjonene tørr jeg påstå. Selv jeg forstår at man ikke kan sitte å se på julefilm på formiddagen med en snart ettåring i hus. Reisen til julestjernen så jeg vel ikke noe av, men tven var i hvertfall på under sendingen.

Ellers gikk formiddagen i en så rasende fart som aldri før. Jeg hadde tatt på meg oppdraget å lage rødkål, surkål og kålrabistappe fra bunn. Pappa og de sto for middagen som skulle serveres hos de. Takk Gud for det. Ellers hadde det ikke blitt jul i huset i år. Når man er vant til at julaften er en deilig, rolig dag, tar man det også deretter. Til det smeller.

Med baby kan man ikke lage mat/stryke klær/sjonglere nissebesøk/pynte seg selv/nyte julefreden helt uten en logistikkplan. I år måtte både mannen og mini gå med skjorter som ikke rakk å strykes. Her måtte vi prioritere strøket skjorter eller julebilder. Like etter middag skulle vi nemlig begynne på gavene slik at Iver fikk være med på dette  før leggetid. Så skjortene ble tredd på, og vi stilte oss opp foran treet.

SAM_4783.jpg

Vi kunne like gjerne prioritert å stryke skjorter

Lille var skrubbsulten, det var jo tross alt middagstid. Han nektet å holde seg i ro mens vi prøvde å posere som den vanlige julekortfamilien. Mora hadde også som en korttenkt tulling gjort et (beklager det meget nordnorske utrykket) kukstykke, og kledd sko på gutten. 80% av bildene er lille i bevegelse fordi han prøver og rive/spenne av seg skoenen. De resterende 20 prosentene prøvde han fange mine øredobber. Ergo ikke et eneste klart bilde av oss som en familie.

Videre kan jeg meddele at mens de andre fylte fatene sine med deilig julemat forsøkte mannen og jeg å få Iver til å ikke kaste sin mat ned på gulvet, men heller putte det i munnen. Han var jo tross alt skrubbsulten. Når han forsto at maten han fikk servert smakte godt, forsøkte han å trø alt i munnen, som resulterte i hosteanfall. Mot slutten av måltidet dro vi frem gullkortet vårt. Vi bestakk nemlig mini med kjeks for at han ikke skulle hyle.

Under desserten var han var mildt sagt pisslei av å sitte og trompes til unødvendige greier. Til informasjon som er mannen og jeg meget strenge på sukker, men skal herved rekke opp hånden å innrømme at vår gutt på ti måneder fikk sukker når desserten ble servert. Vi hadde jo tross alt brukt opp gullkortet vårt for lengst. Så det ble sukker for å få matro. Farvel prinsipper. Vi snakkes igjen.

Gaveåpningen var kaotisk. Lille skulle gå overalt. Han var lei finstasen og valset rundt i bleia. Muligheten for fine bilder bød seg altså ikke ved en senere anledning.

Gjett om vi fikk erfare at utgangspunktet er, ikke bare litt, men helt endret fra tidligere. Julaften er blitt til full rulle hele dagen. Fra start til slutt. Virkelig til slutt. Mini skulle nemlig opp igjen klokken 23, og var den siste som var klar for å ta natt. Neste år skal tilbehøret lages dagen før, så rødkålen slipper å serveres med hakket for mye tyggekonsistens. Skjortene skal også strykes i forkant. Jeg skal gå inn i dagen med vissheten om at life as you know it is over.

God jul!

Reklamer

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s