Prematur fødsel

For et år siden i dag ble jeg lagt inn på UNN med rier. Gravid i uke 33. Jeg forsto det ikke selv. Jeg var jo aldeles ikke forberedt på å føde, det var jo tross alt 1 og 1/2 måned til termin. Vi hadde vært på middag hos et vennepar nær sentrum. Vi hadde to biler med oss siden jeg var sykemeldt og mannen kom rett fra jobb. Ved slutten av besøket begynte jeg å kjenne et ubehag når jeg satt, og måtte vandre litt.

Vi dro slik at jeg skulle klare å handle inn til julelunsj kommende helg, før jeg måtte legge meg nedpå. Dette var på en torsdag, lørdagen hadde vi invitert flere av våre venner på lunsj. Jeg hadde et tøft svangerskap, og var godt vant med smerter og ubehag, så jeg reagerte ikke større på dette ubehaget.

Inne på butikken skjedde det noe. Jeg fikk voldsomme smerter nede i magen. For å klare å gå måtte jeg henge over handlevognen. Mannen så bekymret ut, men jeg roet han med at jeg kun trengte hvile så ville dette gå bra. Jeg gav han handlelisten, og sa jeg bare måtte kjøre hjem til Håkøya, jeg trengte å ligge, han måtte fullføre handlingen.

Jeg skulle ikke klare å gå ut til bilen i vanlig oppreist stilling. Mannen ville ikke at jeg skulle kjøre alene, men jeg klarte ikke diskutere, jeg måtte ut fra butikken. Jeg bare gikk med lovnaden om å være tilgjengelig på telefon.

Etter å ha kjørt i knappe to minutter klarte jeg ikke mer. Jeg ringte mamma som også bor i sentrumsområdet og ba henne låse opp døren. Hun hørte jeg slet, og innen jeg hadde parkert bilen sto hun ved meg. Jeg kom meg såvidt opp trappene til tredje etasje. Hun ringte mannen, og fortalte jeg var der.

Utslitt satte jeg meg på sofaen. Mamma ser på meg, og sier at hun ser jeg har rier. Rier? Nei, det hadde jeg ikke. Det var for tidlig. Dette var sterke kynnere. Mannen kom og vi ble enige om å ringe føden. Smertene roet seg ikke, så det var det tryggeste. De ville at vi skulle komme øyeblikkelig.

Vi ble tatt med på et undersøkelsesrom. Maskinen der inne målte rier. Jevne, kraftige rier. Kroppen gjorde seg klar for å føde. Jordmødrene vi traff på var rolige, dette skulle de stoppe. Jeg rakk ikke reagere. Jeg husker jeg satt i den harde skinnstolen på undersøkelsesrommet når beskjeden ble formidlet, men jeg rakk ikke reagere før hun betrygget oss om at dette skulle de stoppe. Det var ikke så uvanlig. Jeg ble rolig.

Jeg ble tatt med i et nytt rom. Videre undersøkelser visste at babyen hadde det bra. Livmortappen min hadde forkortet seg, jeg var kommet lengre i prosessen enn antatt. Riene hadde gjort en solid jobb på kort tid. Nå kjente jeg på redsel. Men det trengte ikke å bety at det ble en fødsel i dag. Jeg skulle få en tablett for å stoppe riene. Tabletten hjalp ikke. De kunne gi meg tre til i løpet av et vist antall timer. De valgte også å gi meg en lungemodningssprøyte med steroider, som er for å hjelpe barnets lunger med å modnes raskere, i tilfelle det skulle bli fødsel.

De fortalte at jeg måtte innlegges. Det var begynt å bli sendt nå, og mannen fikk beskjed at han måtte dra hjem klokken 23.00. Da brast jeg. Under alle undersøkelsene skjedde det såpass mye at jeg glemte litt å kjenne på mine følelser. Men nå gråt jeg. Jordmoren klemte meg. Hun sa dette kom til å gå bra, men de ville overvåke meg.

Vi ble ført inn på et dobbeltrom, jeg hørte det lå en dame bak forhenget. Jeg satt meg på sengen og kjempet mot gråten. Det gikk ikke. Jeg var redd. Jeg ville ikke være uten mannen min. Jordmoren betrygget meg om at vi skulle ringe han øyeblikkelig om noe utviklet seg i retning fødsel. Han skulle få komme øyeblikkelig.

Jeg la meg til å sove etter mannen dro, men smertene tillot det ikke. Klokke 01 sa jordmoren at hun ville legge meg inn på en fødestue. Mannen kunne få komme å være sammen med meg. Siden tablettene ikke virket ville de sette meg på drypp. Det hadde større effekt på rier.

Jeg ble trillet inn på en fødestue. Mannen kom. Jordmoren snakket løst og fast om hvordan jeg så for meg at fødselen skulle være. Hun sa hun skulle skrive det inn til når jeg kom neste gang, slik at de visste hva jeg ønsket. Over en måned senere, neste gang jeg traff henne, fortalte hun meg at hun trodde det skulle bli fødsel da. Hun var faktisk sikker på det. Hun gikk av nattevakt på morgenen, å tok helg. Det første hun spurte om når hun kom på nattevakt på mandag igjen var om jeg hadde født.

Det er et under at fødselen stoppet opp. Jeg var innlagt på føden fra torsdag til mandag. Når vi kom fra sykehuset skrev jeg et blogginnlegg dedikert til mannen. Dette har jeg lagt ut tidligere i dag. Du kan lese det her.

2014-12-12 02.47.43.jpg

Reklamer

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s