Gråtende på førstehjelpskurs

I dag skjedde noe jeg ikke under noen omstendigheter hadde forutsett. Jeg har i alle år hatt et litt komplisert forhold til førstehjelp, uten at det har gitt meg noen som helst form for mening. Det har bare vært vanskelig for meg å gjennomføre slike kurs. Jeg har aldri gått gjennom hjerte- og lungeredning på en dukke før, å egentlig, innerst inne har jeg håpet på å ikke måtte gjennomføre det.

Når jeg fikk oversikten over personlig trener studiet, å så at førstehjelpskurs var obligatorisk kjente jeg et stikk i magen. I dag når jeg satt meg i møterommet hvor kurset skulle foregå kjente jeg på den samme klumpen. Jeg måtte si til sidemannen min at dette er utenfor min komfortsone, uten at jeg visste hvorfor.

Når kurslederen fra Røde Kors startet kjente jeg klumpen i magen forme seg til en stor sten. Det ble straks mye verre når han startet på teorien om hjerte- og lungeredning – da slet jeg. Tårene mine kjempet bak øyelokkene.  Det var utrolig vanskelig å holde de tilbake. Jeg måtte se i taket. Jeg måtte pille på et sår på pekefingeren. Vi fikk fem minutters pause etter noe som føltes som en evighet.

I grunn er jeg en meget reflektert person. Jeg er trygg på mine følelser, og vet i hvilke situasjoner jeg både blir sint, trist og opprørt. At jeg reagerte slikt på dette kurset kom helt uventet på meg.

I det kurslederen annonserte pause, måtte jeg bare komme meg inn på dametoalettet. Jeg brøt sammen, tårene trillet. Jeg hikstet. Det tok ikke lang tid før jeg kjente noen trygge armer rundt meg. Ei medstudent jeg etterhvert har blitt god venninne så meg gråtende i hjørnet på do, og la armene sine omkring meg.

Hun gjentok at jeg måtte puste ut, og at det var ok å gråte. Jeg gråt. Når jeg fikk summet meg spurte hun meg om alt var ok. Jeg forklarte at som liten var vitne til en hjerte- og lungeredning utført på en nær person, og at denne personen dessverre døde.

Jeg var sju år og sov hos mine besteforeldre. Bestefar fikk hjerteinfarkt. Pappa forsøkte lenge å gjennopplive han, men min bestefar døde av infarktet, det var for kraftig. Han var bare rett over femti år, min gode bestefar. Sorgen var tung, for min kjære bestefar var høyt elsket av oss alle. Jeg brukte tid på sorgprosessen, og jeg har trodd at jeg som ung kom over oppstyret jeg opplevde rundt dødsfallet.

I dag forsto jeg at følelsene ikke var ferdig bearbeidet. 20 år senere får jeg altså en slik intens reaksjon når jeg blir nødt til å gjennomføre hjerte- og lungeredning på ei dukke. Med et var jeg sju år igjen, stående i bestemors og bestefars stue ikledd nattkjolen.

Etter å ha summet meg på toalettet sammen med min venninne følte jeg meg klar for å fortsette kurset. Vi jobbet oss gjennom bolk for bolk. I det jeg må utføre hjerte- og lungeredning på dukken tar følelsene på ny overhånd. Jeg eier ikke kontroll. Denne gangen triller tårene i møterommet foran mine medstudenter. Å ukontrollert gråte på et kurs føles mildt sagt ubehagelig. Ikke bare ble jeg flau, jeg ble også redd for å gjøre mine medstudenter pinlig berørte.

De tok det hele med knusende ro, og visste den største forståelse. Det største ubehaget var altså i mitt eget hode. Jeg tipper at jeg ikke er den første, ei heller den siste, som får en emosjonell reaksjon på et førstehjelpskurs.

IMG_0577

Det er så utrolig lett å vise glede, av og til sinne også. Hvorfor er vi så redde for å vise sorg? Det går jo som regel veldig fint. Det er lov å av og til bli trist. Av og til, slik som i dag, kan en reaksjon komme uten at man forventer det, eller er klar over at en gitt situasjon kan utløse en følelse. For meg var det veldig ubehagelig der og da. Nå føles det godt. Så har jeg fått en helt annen tilnærming til førstehjelp nå.

Reklamer

3 thoughts on “Gråtende på førstehjelpskurs

  1. Tøfft gjort av deg å fullføre kurset! Ikkje alle som hadde klart det. Ein må jo bare håpe at ein aldri får bruk for kunnskapen frå disse kursa, men den dagen du plutselig står der, så har det alt å si at du veit kva du skal gjøre! Statistisk sett går dei fleste hjertestanser «feil vei» og om det er tilfellet er det godt å vite at ein har gjort det ein kan gjøre for at overlevelsessjangsen

    Liker

  2. …har vært så god som den kan være!
    All ære til deg for at du deltar på kurs sjølv om det er utenfor komfortsona! Det at nettopp DU har vært på det kurset kan utgjøre ein forskjell for nokon ein dag.

    Og takk for at du deler ❤

    Liker

    • Takk for så fine ord, Lina Kristine ❤ Det varmer.

      Ja, det er så utrolig viktig å kunne grunnleggende livredning. Forhåpentligvis trenger man det ikke, men tanken på å ikke strekke til om noe skjer skremmer meg mer. Jeg har lovd meg selv at jeg jevnlig fremover skal delta på slike kurs. Plutselig utgjør det hele forskjellen for noen.

      Likt av 1 person

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s