Livet i en skoeske

Ungdomsflørter. Vennskap. Kinobilletter. Kvitteringer. Take away menyer. Avisutklipp. Tårer. Skuffelser. Stolthet. Det finnes ikke den ting jeg ikke kan putte ned i en skoeske. Fra jeg var bitteliten har jeg hatt et sterkt behov for å samle på minner. I kjelleren finnes ei stor eske med gjenstander som minner meg om noe fra barndommen. I en liten boks ligger det blant annet en klump, mye mulig av sukker, og et klippet sugerør. Minnene knyttet til dette vet jeg ikke, men siden jeg følte for å ta vare på det som liten klarer jeg ikke å kaste boksen i dag.

De aller fleste gjenstandene jeg har, finnes det en følelsesmessig tilknytning til. Fra tid til annen åpner jeg skoeskene, og mimre tilbake. I dag er de hentet frem slik at noen av minnene kan få plass på vår nye kroktavle.

På lik linje med skoesker elsker jeg korktavler og kjøleskapsmagneter. Kanskje er det fordi jeg er så pertentlig ellers, at jeg trenger et kaosområde. De siste årene har jeg verken hatt kjøleskap man kan henge magneter på, eller ei korktavle, så det var en fryd å få dette inn i hjemmet igjen.

Er det flere enn meg som har utallige skoesker liggende med minner fra et forrige århundre? I dag leste jeg forresten litt i gamle dagbøker fra jeg var 17-18 år. Jeg er så uendelig glad for at jeg ikke 17 år lengre. Så usikker man var. På seg selv. På gutter. De flørtanalysene jeg og mine venninner holdt på med – jeg får nesten vondt i meg av å lese de. Tidvis lo jeg høyt. Da ville jeg aldri bli eldre. Nå ville jeg ikke gjenopplevd de årene der om jeg fikk miillionutbetaling for det.

IMG_2266

20 år. Uten så mye som antydning til ryker. Livet var kun en stor fest.

Pussig, eller hva? For et par år siden var jeg på besøk hos min onkel, som da bodde i Afrika. Vi satt på hans veranda, og jeg sa jeg aldri ville bli eldre. Jeg ville være 25 år for resten av livet mitt. Han grøsset. Han ville aldri i verden tilbake til den alderen. All den usikkerheten i forhold til fremtiden og karrieren. Nei, han levde sin beste fase nå.

Det er over to år siden nå, og igjen sitter jeg med den følelsen. At jeg har det så inderlig bra nå som 27 år, i en nyetablert familie, med hele livet foran meg. Jeg vil bare leve her og nå. er den beste fasen. Det er kanskje en veldig fin ting som viser at man er flink til å leve i nuet. Nyte her og nå. Strengt tatt er det vel det livet handler om.

Reklamer

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s