Fortsatt litt redd for nordlyset

Som liten ble jeg fortalt at jeg ikke måtte vinke til nordlyset, for da kom nordlyset å tok meg. Å hadde jeg hvite votter på måtte jeg for all del ikke finne på å vinke til det, for da ble nordlyset  skikkelig sint. I dag var det et nydelig nordlys over himmelen. Det var enormt. Vi bor mellom to mektige fjell, mellom fjellene blafret nordlyset og opptok hele himmelen. Jeg var på vei til naboen da jeg oppdaget det. Vi har ikke veilys her, så det var bare meg og nordlyset. Og fjellene.

Det tar meg ikke mange minuttene å gå til naboen, men med nordlyset i ryggen kjente jeg på barndomsfrykten. Med hvite votter på hendene føler jeg det er litte granne mer akseptert. Jeg lyver om jeg sier at jeg ikke hadde lyst til å løpe, men siden jeg er plassert under kategorien voksen nå, så jeg holdt meg fattet. I stedet økte jeg tempoet på skrittene mine bare ørlitt. 

Dersom jeg hadde vært en dyktig nordlysfotograf skulle jeg gjerne delt dagens lys med dere, men det er jeg ikke. Så dere får nyte disse nordlysbildene fra en av mine favorittfotografer, Ørjan Bertelsen, i stedet.

Nesten helt fremme kunne jeg stoppe opp å nyte synet. For det var virkelig mektig og trolsk. Jeg har ingen problemer med å forstå hvorfor turistene i Nord-Norge går av skaftet når de ser nordlyset. Sagnet om hvorfor nordlyset kommer å tar meg husker jeg ikke, så jeg har funnet et på nettsiden til Tre stammers møte dere kan lese under om dere vil. Dersom noen har andre sagn, eller linker til sagn om nordlyset, skriv det gjerne i kommentarfeltet.


Gutten som terga sola, månen, stjernene og nordlyset

To brødre kjørte en gang av gårde for å skille ut rein. Om morgenen da sola sto opp, joika den yngste:

Solgubben skinner
Skjennes på alt
som e kalt.
Is og sne han bråne
og hver fjær han livet låne.

Du sier den eldste:- Kjære bror, gje dæ ikke til å terge Guds skapninga! Broren brydde seg ikke om det. Han bare joika og la enda mer til. Ikke lenge etterpå kom et svært tett snefokk, og sola blei borte i en sky. Det var umulig å fare videre.De satte opp telt og lå værfast i flere dager. Da det klarna igjen og månen tok til å skinne, joika den yngste:

Litje månemikkelting, la la,
sett som tosken i en ring,
blinke oppi svarte natta, naina.
Tvi, ka frost han tømme!
Sola vil han glømme.

Broren sa at han skulle slutte, men det brydde han seg ikke om. Da blei det forferdelig tett mørkeskodde. De var midt på fjellet og måtte være der i tre døgn fordi de ikke fant veien. Da sier den eldste:- Nu kan du se kordan det går når du terge Guds skapninga! Da mørkeskodda letta, blei det fint vær. Stjernene skinte klart. På nytt tok den yngste til å joike:

Stjernepilt, stjernedilt, ja ja,
blinke litt, vinke litt ja.

Da kom det ei ildkule og traff reinen hans. Den stupte i bakken og var død. Da sier broren hans:- Ka du trur som kommer tel å skje med dæ, så vill som du e! Viss du ikke slutte, ska du berre få se! Da kjørereinen var død, sier den yngste:- En rein dau, men en igjen. Æ har da sett verre skade før! Så dro de videre, men den yngste måtte gå og trekke pulken. Om kvelden stansa den eldste for å la reinen sin beite og for å vente på broren sin. Han tente bål og tok til å koke. Da maten var ferdig, kom også den yngste. Etter at de hadde spist, blei det et veldig sterkt nordlys. Den yngste joika:

Nordlyset renne, lip, lip, lip,
flesk i kjeften, lip, lip, lip.
Hammar i skolten, lip, lip, lip,
øks på ryggen, lip, lip, lip.

Broren hans nekta han å gjøre det, men han satte i å joike enda høyere. Da tok nordlyset til å vifte forferdelig sterkt. Det smalt mot snøen som om noen slo med et hardt skinn. Den eldste kvelva pulken og kraup under den. Men nordlyset slo den yngste ihjel og brente opp pesken hans. Da kjørte den eldste videre med tungt sinn og med sorg i hjertet for broren som han hadde mista. Derfor har de gamle samene ennå den trua at det er farlig å terge nordlyset. Dersom du gjør det, kan nordlyset bli sint og komme å ta deg. De fant ikke engang kroppen av den gutten, blei det sagt.

Kilde: Qvigstad: Lappiske eventyr og sagn
Nyere språkdrakt: Arvid Hanssen.  

Sagnet er hentet herfra

Reklamer

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s