Året som har gått

I dag har vi vært kubønder i et helt år. Vi startet dagen med et kyss og «gratulerer med jubileumet».

O48uRr6A

Foto: Marie Charlotte Baird

At vi fortsatt er mann og kone – at vi fortsatt elsker hverandre og at vi fortsatt ønsker tilbringe resten av livet sammen – etter disse siste to årene er et lite mirakel.

For et år siden i dag overtok vi kugården. 

Fra 1 mai til ut i oktober i fjor drev vi to gårder. I over seks måneder holdt vi det gående samtidig som vi på disse seks månedene flyttet inn hos svigers. Vi flyttet ut fra svigers og inn på ei hytte etter noen måneder. Vi gjennomførte en forliksforhandling med de som solgte oss geitegården. Vi gjennomførte salg av geitegården med hele prosessen et salg av en gård innebærer. Vi flyttet alle tingene fra geitegården og rundt om kring overalt egentlig. Vi solgte alle geitene. Vi gjennomførte våronn og slått på to gårder. Vi melket to dyreslag. At tårene triller når man tenker tilbake på disse månedene er kanskje ikke så rart.

Det var så mange ganger jeg gråt mens jeg melket kyrne. Vi var så slitne. Vi måtte ta en dag av gangen. Vi klarte ikke se frem så mye som ei uke, for vissheten om alle arbeidsoppgavene var på tur å kvele oss. «En dag av gangen» ble mantraet vårt. 

Heldigvis har vi mange gode mennesker i livet vårt som stilte opp for oss, som slet seg selv ut for oss og som passet på oss. 

Samtidig som alt dette foregikk hadde vi akkurat begynt som kubønder. Vi måtte lære oss å melke et nytt dyreslag. Vi måtte lære oss et nytt fjøs å kjenne. Vi måtte lære oss kua å kjenne. Vi måtte begynne å bygge opp en gård som skulle legges ned.

I juli hadde vi store problemer i fjøset. Vi leverte fryktelig dårlig kvalitet på kumelken. Vi måtte starte en omfattende prosess med å finne ut hvor problemet lå, ellers ville vi ikke kunne levere mer melk – så dårlig var kvaliteten noen uker mens den heftige slåtten sto på.

Da ville vi begge gi opp. Vi måtte ha en runde om vi skulle droppe dette eller brette opp armene. Vi valgte sistnevnte. 

Vi startet en systematisk oppryddningsprosess. Melkerutinene våre og hygenen vi utøvet var vi trygge på. Der er vi sabla nøye. Feilen måtte ligge et annet sted. Vi fikk en servicemann til å komme å se på melkeanlegget. Det visste seg at vakumpumpen var gåen så denne melket dyrene våre for hardt. Vi måtte få byttet den ut. Dette var en prosess som tok vel ei uke. Parallet med dette gikk vi i gjennom hele besetningen vår. Dette var jo dyr som egentlig skulle slaktes ned, så vi var nødt til å sende avgårde endel kyr som ødela for kvaliteten vår. Gamle kyr og kyr som ikke hadde en god historikk.

Dette gjorde utslag på kvaliteten. Vi kom i toppsiktet! Øverst i toppsiktet. Kvaliteten måles blant annet noen som heter celletall. Dersom du skal levere den øverste kategorien på melka, elitemelk, kan ikke celletallene være langt over 200. Vi hadde nå 20 i celletall! Rådgivenere våre i TINE sa vi fortjente en stjerne i boka. Vi var så stolte! Dette var en opptur vi trengte! Vi har, bank i bordet, helt siden juli levert elitemelk og er svært stolte over vår kvalitet. Selv om veien ikke var enkel.

Når november kom hadde vi endelig lagt geita bak oss, vi leverte god kvalitet og hadde tatt imot alle kalvene som var ventet. Mange fine opplevelser og noen trasige. Det gjensto en ting til i fjøset før vi kunne senke skuldrene, og det var inseminering. Kyr som har kalvet må bli drektige igjen når de er klare for det. Dette var krevende å sette seg inn i. 

Kyr har på samme måte som oss damer eggløsning og må befruktes innenfor tidsrommet hvor egget slippes ned i livmoren. De har en syklus på tre uker slik som oss, og vi måtte lære oss å kjennetegnene på når ei ku hadde eggløsning. Store deler av desember og januar gikk til å følge med på kyrne. Tidlig morgen og sene kvelden. Vi var att og frem i fjøset. Når vi endelig følte at vi knakk koden måtte vi få dyrlege til å komme akkurat når dyrene var klare til å befruktes. 

Å vet dere hva?! I mars ble alle dyrene drektighetsundersøkt. SAMTLIGE vi forventet var drektige VAR DET! Vi hadde knekt koden og lyktes! Alle dyrene vi har inseminert til nå skal ha kalv dersom de ikke mister fosteret i magen. Enda en fantastisk opptur.

Vi har vært gjennom mye dette året. På godt og vondt. Vi har lært utrolig mye. Om oss selv og ikke minst om kua. Vi har enda masse å lære skal vi bli så flinke som vi ønsker, og vi har ennå en lang vei å gå. Men vi har lært det aller mest grunnleggende. Vi kan ta vare på kua og kan levere den aller beste melken. For å få dette til må kua ha det godt og spise godt. 

Vi skal fordype oss ytterligere i avl og fôrkvalitet den neste tiden og vi skal jobbe oss fremover. 

Om 20 små dager ankommer byggesettet til huset vårt til tomta vår, så disse dagene er grusomt hektiske. Men vi vet at vi klarer det aller meste, det har dette året vist oss, så vi klarer også de neste 20 dagene.

Men i kveld skal vi åpne en god flaske vin og vi skal vi klappe oss selv på skuldra over alt vi har oppnådd! Vi er på veien vår og vi lever tross alt livet vi har drømt om.

Reklamer

Denne perioden er kjip og tung

Jeg kjenner hjertet oftere slå fortere. Det er en klump som sitter i brystet, og den klumpen tar stadig større plass. Hva er det vi holder på med? Burde vi gitt denne drømmen enda en sjanse?

Om litt over en måned skal vi for alvor være i gang med husbyggingen. Om litt over tre måneder går leieavtalen i hytten vi leier, ut. Da har vi ikke et sted å bo. Det føles så innmari kvelende.

Vi jobber beinhardt med å bygge opp besetningen vår i fjøset fra 70-tallet. Vi har gått inn med hud og sjel for å levere øverste førsteklasse på melken. Det er aldeles ikke kostnadsfritt.

Vi visste det ville bli tøft å ikke ha et hjem. Gården vi har overtatt har ikke noe bolighus. Vi visste at det ville bli tøft å drive i et såpass gammelt fjøs. Vi visste det ville bli beintøft å bygge opp en bestetning som egentlig var på tur å nedslaktes. Vi visste alt dette. Vi har vært bevisst hele veien at det vil koste å nå drømmen.

Det betyr ikke at det ikke er krevende og vanskelig å stå i.

Joda. Det blir verdt det. En dag, når drømmene er realisert, blir det jo selvfølgelig det. Vi vet det. Men akkurat nå, denne perioden, er det vanskelig å se den dagen.

Når vi solgte huset vår i Tromsø for å satse på dette – om noen hadde sagt til meg at vi fire år senere fortsatt bodde i pappesker – jeg vet sannelig ikke om jeg hadde tatt sats da. Det er nok like greit at man ikke vet hva fremtiden bringer. Utrykket «å tørre å ta sats» kommer jo fra et sted. Å vi torde.

Vi er jo glade for det.

DSC_8662

Tårer av takknemlighet

IMG_0276

Den siste tiden har jeg grått mye. Det har rent endel tårer av glede.  Jeg er lykkelig og takknemlig. Vi har en tøff tid i vente. Å bygge opp noe fra bunn av krever enormt. I tillegg starter vi på dette etter vårt livs tøffeste halvannet år. Vi startet slitne, men med all verdens mot. Å det er jeg så inderlig takknemlig for.

Jeg er takknemlig for mye. Takknemlig for denne hytten vi leier mens vi bygger huset vårt. Det føles som hjem her og den følelsen er ubeskrivelig. Det føles trygt. Jeg er takknemlig for at vi fortsatt bærer vår drøm om å drive en gård. Jeg er takknemlig for at vi får denne muligheten. Det er ikke gitt.

Jeg er så inderlig takknemlig for alle menneske vi har rundt oss. Alle som støtter oss og ønsker oss godt. Jeg har derfor grått hver gang jeg tar inn over meg hvor heldige vi er. Hvor mange gode ord som er gitt oss og hvor mange oppløftende klemmer vi har fått.

Jeg er takknemlig ovenfor de følelsene jeg bærer på denne adventstiden kontra følelsene jeg bar på i adventistiden i fjor.

Jeg er takknemlig for at jeg kan vise min barn følelsen av genuin lykke. Jeg er takknemlig for at våre gutter ser mannen og meg le. Alt vi gjør, gjør vi for dem. Jeg er takknemlig for at jeg ikke lengre trenger å tenke på om det de utsettes for er rett. Hverdagen deres nå er rett.

Jeg gråter hver gang jeg hører julesalmen til Trygve Hoff. Den treffer meg hardt i hjerterota. Vi er velsignet og heldig.

Velsigna du dag over fjordan. 

Velsigna du lys over land. 

Velsigna de evige ordan. 

Om håp og ei utrakt hand. 

Verg dette lille du gav oss 

den dagen du fløtta oss hit. 

Så vi kjenne du aldri vil la oss forkomme 

i armod og slit. 

 

Vi levde med hua i handa 

men hadde så sterk ei tru.

Og ett har vi visserlig sanna.

Vi e hardhausa vi som du. 

Nå har vi den hardaste ria 

vi slit med å karre oss frem 

mot lyset og adventstida. 

d’e langt sør til Betlehem 

 

Gud fred over fjellet og åsen. 

La det gro der vi bygge og bor. 

Guds fred over dyran på båsen

og ei frossen og karrig jord. 

Du ser oss i mørketids-landet 

du signe med evige ord. 

Husan og fjellet og vannet og folket som leve her nord.

IMG_0287IMG_0330

Bygge drømmehuset

Vi solgte vår enebolig i Tromsø våren 2015. Høsten samme år var vi midlertidig etablert i Bardu og jakten på løsninger omkring vår livssituasjon ble for alvor satt i gang. Vi trodde at vi måtte bygge hus for å komme i mål med vår drøm, og jobbet intenst med å kartlegge behov og ønsker til vår drømmebolig. Vi snakket i timesvis, grublet, tenkte og tegnet. Vi lette internettet etter gode planløsninger som passet oss. På nyåret 2016 tok vi kontakt med en arkitekt. Vi håpet han kunne hjelpe oss med å få drømmen på papiret. Til han var vi tydelige:

«Vi ønsker et miljøvennlig hjem som sklir godt inn i de naturlige omgivelsene. Området utenfor huset kommer til å bli flittig brukt til bålkos, grilling, dyrking av urter/salater osv. Vi ønsker et lite hus som rommer våre behov, ikke noe mer. Vi vil ikke ha overflødige kvadratmetre. Best mulig utnyttelse av plass. Vi er friluftsmennesker som kommer til å tilbringe mye tid utenfor husets vegger.»

Vi definerte våre behov i hjemmet slik:

  • romslig kjøkken. Vi anser kjøkkenet som huset hjerte og viktigste rom, stedet vi tilbringer mest tid. Vi er meget glad i å lage mat, og som bønder/jegere er vi opptatt av å kjenne maten og vite hvor den har sitt opphav fra. Å kunne ha kontor/lekseplass i nærheten er viktig for oss, slik at familien kan være samlet når man bruker tid på å tilberede et måltid. Våre gjester sitter ofte sammen med oss på kjøkkenet. Vi er kjøkkenbordmennesker og må ha plass til stort spisebord som man kommer lett til. Fint om man kan ha en stol eller to ved en kjøkkenbenk for samtaler mens man lager mat
  • må ha vindu som tillater dyrking av urter på kjøkkenet
  • stue/oppholdsrom i åpen løsning med kjøkkenet, slik at den som lager mat på kjøkkenet kan være delaktig i det som skjer i stuen. Gjerne meget god takhøyde og store vinduer. Mulighet for å åpne opp til terrasse.
  • ønsker eget område for tv. Type “koseområde” som ikke krever mange kvm. Må ha mulighet til å nyte snacks der.
  • walk in closet fremfor garderobeskap i hovedsoverom
  • I hovedsoverommet skal kun seng og nattbord være. Utsikt. Ikke kveldssol. Gjerne ikke morgensol. Rom for ro.
  • To barnerom.
  • Vaskerom. Må være inngang til vaskerommet utenfra. Vaskerom kan gjerne være i kombo med teknisk bod. Trenger eget sted for turklær/ytterklær/tursko.
  • Trenger et sted for fryseboks og turutstyr/våpenskap. Plass til å pakke tursekken. Kan være i samme rom som vaskerom/teknisk bod. Gjerne i tilknytning vaskerom.
  • Yttergang trenger ikke være stor, tanken er at mesteparten av klær er i garderobe/vaskerom. Hovedsakelig gjesteinngang.
  • Et lite toalettrom for gjester
  • Baderom med dusj og badekar. Toalett. To servanter. Gjerne badstu.
  • Vi har ofte mange på overnatting, men ser for oss at de kan sove på barnerommene i tillegg til sovemulighet i tv-område. Ønsker ikke et eget rom hvor det kun sover noen tidvis.

Vi ønsker at vårt hjem skal være mest mulig optimalt i forhold til vår livsstil og våre verdier. Vi lever nært naturen og vil utnytte plassen vi investerer i til det fulle. Bruk og kast samfunnet er ikke endel av hva vi står for. Det forrige huset vi eide var 128 kvm og det føltes for stort, med for mye utnyttet plass. Store ubenyttede arealer gav oss en følelse av meningsløshet. Vi liker at rommene føles åpne og luftige, men dette kan man få med vinduer og takhøyde. Vi er minimalister og det skal huset gjenspeile. Eiendelene våre har en verdi for oss. Vi verdsetter kunst og gjenstander med affeksjonsverdi.   

I over tre år har vi med ujevne mellomrom jobbet med løsninger på drømmehuset. Dialogen med arkitekten stoppet opp når vi fikk høre om geitegården som var til salgs. Når denne ble dømt hevd leitet vi frem plantegningene og alle bildene med smarte løsninger og inspirasjon på nytt.

Status i dag er følgende:

Et arkitektfirma som jobber med massivtre er i sluttfasen på plantegningene.

Alle våre drømmer er ivaretatt. Vi har fått kjøkkenet og stuen som vi drømte om. Et stort rom hvor det er høyt under taket og store vindusflater. Vi har en tv-stue oppe med en innebygget sovealkove for gjester. To barnerom. Et kontor som har en seng ved skrivepulten – hvor man kan sitte å se ut av vinduet eller det kan overnatte noen i den. Vi har en egen inngang til vaskerommet. Like ved døren er et skap med en mekanisk ventil ut, slik at vi kan henge klær med fjøslukt i dette skapet. Fjøslukten vil da dras ut. Vi har et spisskammers man går rett inn i fra vaskerommet som igjen fører deg ut på kjøkkenet. Tenk så deilig når man har sultne barn og armene fulle av varer – vi parkerer i garasjen og går direkte inn vaskerommet. Alle barnas skitne klær henges opp, tøynettene med matvarer blir bært rett inn på spisskammereset.

Drømmehjemmet vårt er virkelig på papiret. Vi føler alle våre viktigste behov er ivaretatt. Det jobbes iherdig med å utvikle et helhetlig energi- og klimaeffektivt hjem basert på massivtre som byggemetode.

Det som venter oss de kommende ukene er å ferdigstille komplette tegninger og endelige kostnadsoverslag. Så er det klart for å sende byggesøknad inn.

Det er hårete mål på ferdigstilling, men entreprenør og underleverandører er positive. Det samme er de som sitter på pengesekken vi må låne av. Nå må bare alle avtaler landes og formaliseres.

I dag leier vi en hytte 2 kilometer fra fjøset. Denne har vi kun til rådighet frem til 1 juli neste år. Da satser vi på å være i eget hjem! Kryss alt dere har for oss!

SOLGT!

I vår tok vi initiativ ovenfor de som solgte oss geitegården om å forhandle frem et forlik hva gjelder konflikten om heving av kjøp. Denne prosessen velger jeg å ikke skrive om eller kommentere. Det som betyr noe er at vi kom i mål i forrige uke og at dette er noe vi kan legge helt bak oss.

Det var nemlig et par som tok kontakt med oss – de ville kjøpe gården. En samtale med de ble til flere, på lik linje med at et besøk ble til flere. På torsdag satt vi rundt kjøkkenbordet vårt. Vi spiste lunsj sammen. Vi snakket om drømmer, om fremtiden og om konkrete løsninger. En kontrakt ble signert.

Dette paret har på lik linje med oss bært på drømmen om en gård. Vi har brukt tid på å bli kjent med de og denne tiden har gjort at vi torde å bli trygge på de. For det har nemlig vært skremmende for oss å gå inn i dette, vi har vært redde og på mange måter hatt vanskelig for å tørre. Vi har forsøkt å være grundige og vi har gått mange runder sammen med de på gården. Vi har overbrakt all vår kunnskap om gården til dem. Før vi skrev under dokumentet hadde vi behov for å enda en gang snakke oss gjennom alle forhold vi mener de må ha kjennskap til for å kunne gå inn i dette. De vet hva de kjøper og de er klare for å brette opp armene og utvikle stedet.

Å det føles så uendelig godt for oss. Selv om vi har mange tunge og vonde følelser knyttet til gården er det tross alt der vi fikk begynne på vår drøm. Det er der det hele startet. Vi må fokusere på det gode og den gode lærdommen vi fikk med oss.

Å få gå sammen med de på området, å få høre om deres drømmer og planer for gården startet på sett og vis vår healingsprosess. Jeg gleder meg til å følge med på utviklingen deres. Jeg gleder meg til de har renovert huset! Jeg gleder meg til å kunne ta turen ut dit og drikke en kopp kaffe mens de oppdaterer oss på hva de har gjort og hva de tenker.

Når de fikk beskjeden om at forliket var inngått, at kontrakten vi sammen signerte, nå var gyldig – sto de på gården. Den lykken de kjente på er gjenkjennbar for oss. Å det er så godt å gå videre i livet vårt med denne vissheten.

Fremover nå skal vi brette opp armene med et eneste fokus, og det er å bygge opp vår nye gård. Å DET FØLES SÅ VANVITIG DEILIG!

Vi skal for alvor sette i gang byggeprosessen av det som skal bli vårt hjem. Vi skal satse alt på kua vår og drømmen om et eget ysteri kan endelig fokuseres på! Fremtiden, vi er så klare!

Foto: Marie Charlotte Baird

Endelig ser vi lyset i enden av tunnelen

For noen dager siden verket det i hver celle i kroppen. Dette skrev jeg:

«Vi er så lei og så innmari slitne. Jeg kjenner veggen nærme seg. Jeg trenger søvn og jeg trenger tid til å ta vare på meg selv. Barna kommer i aller første rekke. Så dyrene og driften av gårdene. Vi skulle kunne klart dette hadde gårdene vært nærmere og man kunne drevet den som en. Men de er milevis fra hverandre og vi må gjøre alt dobbelt. Alt som omfatter dyrestell. Alt det driftsmessige. Det er to regnskap, to steder som vi må holde styr på hva gjelder fakturaer og alt det administrative. Det tærer.

I går kveld måtte jeg sove fra 1930-2030 for å klare å jobbe til 23 med kontorarbeid. Hodet fungerte ikke. Kroppen skriker etter søvn og hvile.

Vi har nå tatt noen valg for å berge oss selv. For vi er på tur å bikke under. Som sagt, veggen er farlig nær. Rundt årsskiftet mistet jeg min korttidshukommelse. Den kom tilbake i sommer, men nå er den forsvunnet igjen. Jeg kan sitte å ikke vite hvordan dag det er eller hva vi hadde til middag i går. Dagligdagse, «uviktige» opplysninger forsvinner. Det må nok bli slik for at jeg skal klare å overleve. Jeg kan ikke gå rundt å huske på for mye, da drukner jeg.

Viktige avtaler og beskjeder skriver jeg ned. Resten dukker opp når det er klart. Noe som betyr at når jeg først forsøker å slappe av kommer jeg på ting jeg hadde glemt. Lovnader eller andre gjøremål. I grunn setter jeg pris på at korttidshukommelsen ikke er her. På mange måter er det befriende akkurat nå. Men det kan jo ikke fortsette slik at jeg ikke kan resonner meg tilbake i tid ei uke eller må jobbe hardt for å huske innhold i en samtale på butikken. Helsen må prioriteres.»

Nå er livet snudd. Endelig! E N D E L I G !

Vi ser lyset i tunnelen. Å det kjenner vi i hver eneste celle i kroppen. Jeg har vondt i hodet. Jeg er kvalm. Jeg er svimmel. De fysiske reaksjonene på lettelse er alt annet enn hva jeg hadde trodd.

For marerittet vårt er endelig over. Eller, vi har noen beintøffe uker foran oss. Med doble fjøs og avvikling av geiteholdet. Men det skal vi klare, for dette – det er endelig over.

Vi har inngått forlik med selgerne av geitegården og vi har solgt geitegården videre. Nå kan livet endelig gå videre.

Jeg er bonde. En innmari stolt bonde. 

Foto Marie Charlotte Baird

Foto: Marie Charlotte Baird

Vi brukte lang tid på å lande hva som burde være vårt fremtidsyrke. Vi hadde noen klare forventninger til vår arbeidssituasjonen og måtte finne en livsstil som innfridde disse. Vi er to forskjellige individer, men vi har de samme verdiene. Vi ønsket å skape en arbeidsplass hvor vi kunne jobbe målrettet med å dyrke våre verdier, men det var på samme tid også viktig at begge fikk jobbe med våre individuelle interesser.

Det å kunne være selvforsynt, leve mer i samstem med naturen og kunne få være fysisk aktive i vårt daglige liv var noen av våre viktigste brikker. Vi måtte ha en jobb som ikke skulle føles som jobb. Jobb og familieliv skulle være forvent og livsstilen skulle være slik at det ikke var et tydelig skille på arbeid og fritid. Arbeidet skulle også kunne gjøres hjemmefra. Årstidene, vær og vind måtte spille en viktig rolle i arbeidsutførelsen, pluss at vi måtte få være i fysisk aktive daglig.

Etter at vi hadde brukt endel tid på å lande de viktigste kravene måtte vi gå en ny runde på å finne de viktigste interessene som vi ønsket skulle ivaretas. Hvordan skulle vi forene felles interesser som smak, økologi, tall og struktur? Individuelle interesser og allerede opparbeidet kompetanse innenfor byggfag, maskiner, markedsføring og administrasjon.

Tidvis føltes det håpløst. Vi var innom flere forskjellige ideer, men ofte ble det til at vi da hadde startet opp to forskjellige bedrifter, noe vi ikke ønsket i det hele tatt. Vi lekte ofte tanken om å bli bønder. Smakte på ideen, og la den litt bort. Det virket for vanskelig. Vi kunne jo så lite om dyr og melkeproduksjon. Likevel klarte vi ikke å gi slipp. Vi begynte forsiktig å snakke med de i nettverket vårt som drev med dyr – var det vanskelig? Hva krevdes?

Årsskiftet 2016 torde vi å si høyt til de rundt oss at det var dette vi virkelig ville. Da hadde vi i over et år smakt på ideen og undersøkt nærmere hva det innebar. Vi visste med sikkerhet at vi skulle få jobbe med våre verdier og interesser dersom vi valgte dette yrket.

Jeg tror at man tåler uvær og harde stormer når man er så sikker på sin drøm. Da er man villige til å arbeide steinhardt for måloppnåelse. Fordi vi vet at når vi er helt i mål vil alt dette være så innmari verdt det.

I dag er vi i svært stor grad selvforsynte. Hønene våre sikrer oss egg. Jeg har en drøm om at fra og med neste sommer spiser egne kyllinger. I fryseboksen har vi både okse-, elg- og kjekjøtt. Vi har saft, syltetøy og bær sanket i fjor. Vi har også nedfryst råmelk. Målsettingen litt lengre frem i tid er mer selvfisket fisk. Mannen som elsker å stå i elva må prioritere dette mer, i tillegg skal kysten utnyttes i større grad.

Mannen har en stor lidenskap for elgjakt, mens jeg liker småvilt. Vi var klinkenden klare når vi lette etter vårt yrke at elg- og rypejakt, pluss sanking av sopp og bær måtte kunne prioriteres i arbeidshverdagen. Småviltjakt, pluss sopp- og bærplukking kan prioriteres mellom fjøstidene. Storvilt må bare organiseres slik at det lar seg gjøre. Melkeforedling av både ost, yoghurt og rømme har vi holdt på med, men det skal utvikles i enda større grad. Jeg jobber med å skaffe en separator så vi kan utnytte fløten fra egen gård.

Når du er bonde må du tilpasse arbeidet ditt etter været. Våroinn og slått må gjennomføres etter værforhold. Du har et helt annet forhold til tidlig vår, sen vår, lite nedbør, tæle i jorda og når soldagene treffer – når du er avhengig av været for å sikre god alv. I tillegg må du være smart for at fôret skal bli det aller beste. Du må også være levende interessert i å dyrke jorda på den beste måten. Vi er på ingen måte utlærte, men vi har lært mye om både husdyrgjødsel, når gresset er klart til å slås og hva i naturen som gir god næring for dyr. På samme måte som vi mennesker trenger fullverdig næring for å yte best, trenger dyr også det. Og det er vårt ansvar at våre dyr, på samme måte som det er vårt ansvar at vi selv og våre barn, spiser det beste.

Gjennom å være bonde får vi dyrket våre verdier. Daglig arbeider vi med forhold som gjør at vi kjenner på samstemmet med naturen. Jeg er i mitt livs beste form til tross for at jeg alltid har trent mye og i perioder har løftet svinmasse vekter. Vi har barna sammen med oss i arbeidet daglig og jeg elsker at treåringen med middagsbordet ønsker å vite hva slags kjøtt vi spiser og hvor på dyret det kommer fra. Mannen får arbeide med maskiner og er allerede i gang med å bygge opp den maskinparken han ønsker. Han spiller en svært viktig rolle i utbygging av fjøs og husbygging. Jeg får føre regnskap, kjøre lønn og utarbeide strukturer slik at våre ansatte skal trives.

Alt dette får vi gjøre mens vi dyrker vår største felles interesse, som er smak. Vi ønsker at eggene skal ha en smak av ypperste klasse. Derfor er våre høner bortskjemte av en annen verden. Det samme gjelder alle de andre dyrenes våre. Vi har hele tiden fokus på fôr og dyrevelferd, slik at de skal ha det best mulig. Da blir også smaken av melken og kjøttet best mulig. Vi ønsker å foredle og spise dette selv, men vi ønsker også å dele det med alle andre som også er levende opptatt av akkurat våre felles verdier. Derfor er fokus på salg av lokalmat en viktig del av vår arbeidssituasjon.

Vi har fått startet på livet vi ønsker. Jeg er endelig bonde. Mannen min er endelig bonde. Jeg elsker ordet bonde. Stolt bonde. Arktisk bonde. Bonde.