Bygge drømmehuset

Vi solgte vår enebolig i Tromsø våren 2015. Høsten samme år var vi midlertidig etablert i Bardu og jakten på løsninger omkring vår livssituasjon ble for alvor satt i gang. Vi trodde at vi måtte bygge hus for å komme i mål med vår drøm, og jobbet intenst med å kartlegge behov og ønsker til vår drømmebolig. Vi snakket i timesvis, grublet, tenkte og tegnet. Vi lette internettet etter gode planløsninger som passet oss. På nyåret 2016 tok vi kontakt med en arkitekt. Vi håpet han kunne hjelpe oss med å få drømmen på papiret. Til han var vi tydelige:

«Vi ønsker et miljøvennlig hjem som sklir godt inn i de naturlige omgivelsene. Området utenfor huset kommer til å bli flittig brukt til bålkos, grilling, dyrking av urter/salater osv. Vi ønsker et lite hus som rommer våre behov, ikke noe mer. Vi vil ikke ha overflødige kvadratmetre. Best mulig utnyttelse av plass. Vi er friluftsmennesker som kommer til å tilbringe mye tid utenfor husets vegger.»

Vi definerte våre behov i hjemmet slik:

  • romslig kjøkken. Vi anser kjøkkenet som huset hjerte og viktigste rom, stedet vi tilbringer mest tid. Vi er meget glad i å lage mat, og som bønder/jegere er vi opptatt av å kjenne maten og vite hvor den har sitt opphav fra. Å kunne ha kontor/lekseplass i nærheten er viktig for oss, slik at familien kan være samlet når man bruker tid på å tilberede et måltid. Våre gjester sitter ofte sammen med oss på kjøkkenet. Vi er kjøkkenbordmennesker og må ha plass til stort spisebord som man kommer lett til. Fint om man kan ha en stol eller to ved en kjøkkenbenk for samtaler mens man lager mat
  • må ha vindu som tillater dyrking av urter på kjøkkenet
  • stue/oppholdsrom i åpen løsning med kjøkkenet, slik at den som lager mat på kjøkkenet kan være delaktig i det som skjer i stuen. Gjerne meget god takhøyde og store vinduer. Mulighet for å åpne opp til terrasse.
  • ønsker eget område for tv. Type “koseområde” som ikke krever mange kvm. Må ha mulighet til å nyte snacks der.
  • walk in closet fremfor garderobeskap i hovedsoverom
  • I hovedsoverommet skal kun seng og nattbord være. Utsikt. Ikke kveldssol. Gjerne ikke morgensol. Rom for ro.
  • To barnerom.
  • Vaskerom. Må være inngang til vaskerommet utenfra. Vaskerom kan gjerne være i kombo med teknisk bod. Trenger eget sted for turklær/ytterklær/tursko.
  • Trenger et sted for fryseboks og turutstyr/våpenskap. Plass til å pakke tursekken. Kan være i samme rom som vaskerom/teknisk bod. Gjerne i tilknytning vaskerom.
  • Yttergang trenger ikke være stor, tanken er at mesteparten av klær er i garderobe/vaskerom. Hovedsakelig gjesteinngang.
  • Et lite toalettrom for gjester
  • Baderom med dusj og badekar. Toalett. To servanter. Gjerne badstu.
  • Vi har ofte mange på overnatting, men ser for oss at de kan sove på barnerommene i tillegg til sovemulighet i tv-område. Ønsker ikke et eget rom hvor det kun sover noen tidvis.

Vi ønsker at vårt hjem skal være mest mulig optimalt i forhold til vår livsstil og våre verdier. Vi lever nært naturen og vil utnytte plassen vi investerer i til det fulle. Bruk og kast samfunnet er ikke endel av hva vi står for. Det forrige huset vi eide var 128 kvm og det føltes for stort, med for mye utnyttet plass. Store ubenyttede arealer gav oss en følelse av meningsløshet. Vi liker at rommene føles åpne og luftige, men dette kan man få med vinduer og takhøyde. Vi er minimalister og det skal huset gjenspeile. Eiendelene våre har en verdi for oss. Vi verdsetter kunst og gjenstander med affeksjonsverdi.   

I over tre år har vi med ujevne mellomrom jobbet med løsninger på drømmehuset. Dialogen med arkitekten stoppet opp når vi fikk høre om geitegården som var til salgs. Når denne ble dømt hevd leitet vi frem plantegningene og alle bildene med smarte løsninger og inspirasjon på nytt.

Status i dag er følgende:

Et arkitektfirma som jobber med massivtre er i sluttfasen på plantegningene.

Alle våre drømmer er ivaretatt. Vi har fått kjøkkenet og stuen som vi drømte om. Et stort rom hvor det er høyt under taket og store vindusflater. Vi har en tv-stue oppe med en innebygget sovealkove for gjester. To barnerom. Et kontor som har en seng ved skrivepulten – hvor man kan sitte å se ut av vinduet eller det kan overnatte noen i den. Vi har en egen inngang til vaskerommet. Like ved døren er et skap med en mekanisk ventil ut, slik at vi kan henge klær med fjøslukt i dette skapet. Fjøslukten vil da dras ut. Vi har et spisskammers man går rett inn i fra vaskerommet som igjen fører deg ut på kjøkkenet. Tenk så deilig når man har sultne barn og armene fulle av varer – vi parkerer i garasjen og går direkte inn vaskerommet. Alle barnas skitne klær henges opp, tøynettene med matvarer blir bært rett inn på spisskammereset.

Drømmehjemmet vårt er virkelig på papiret. Vi føler alle våre viktigste behov er ivaretatt. Det jobbes iherdig med å utvikle et helhetlig energi- og klimaeffektivt hjem basert på massivtre som byggemetode.

Det som venter oss de kommende ukene er å ferdigstille komplette tegninger og endelige kostnadsoverslag. Så er det klart for å sende byggesøknad inn.

Det er hårete mål på ferdigstilling, men entreprenør og underleverandører er positive. Det samme er de som sitter på pengesekken vi må låne av. Nå må bare alle avtaler landes og formaliseres.

I dag leier vi en hytte 2 kilometer fra fjøset. Denne har vi kun til rådighet frem til 1 juli neste år. Da satser vi på å være i eget hjem! Kryss alt dere har for oss!

Reklamer

SOLGT!

I vår tok vi initiativ ovenfor de som solgte oss geitegården om å forhandle frem et forlik hva gjelder konflikten om heving av kjøp. Denne prosessen velger jeg å ikke skrive om eller kommentere. Det som betyr noe er at vi kom i mål i forrige uke og at dette er noe vi kan legge helt bak oss.

Det var nemlig et par som tok kontakt med oss – de ville kjøpe gården. En samtale med de ble til flere, på lik linje med at et besøk ble til flere. På torsdag satt vi rundt kjøkkenbordet vårt. Vi spiste lunsj sammen. Vi snakket om drømmer, om fremtiden og om konkrete løsninger. En kontrakt ble signert.

Dette paret har på lik linje med oss bært på drømmen om en gård. Vi har brukt tid på å bli kjent med de og denne tiden har gjort at vi torde å bli trygge på de. For det har nemlig vært skremmende for oss å gå inn i dette, vi har vært redde og på mange måter hatt vanskelig for å tørre. Vi har forsøkt å være grundige og vi har gått mange runder sammen med de på gården. Vi har overbrakt all vår kunnskap om gården til dem. Før vi skrev under dokumentet hadde vi behov for å enda en gang snakke oss gjennom alle forhold vi mener de må ha kjennskap til for å kunne gå inn i dette. De vet hva de kjøper og de er klare for å brette opp armene og utvikle stedet.

Å det føles så uendelig godt for oss. Selv om vi har mange tunge og vonde følelser knyttet til gården er det tross alt der vi fikk begynne på vår drøm. Det er der det hele startet. Vi må fokusere på det gode og den gode lærdommen vi fikk med oss.

Å få gå sammen med de på området, å få høre om deres drømmer og planer for gården startet på sett og vis vår healingsprosess. Jeg gleder meg til å følge med på utviklingen deres. Jeg gleder meg til de har renovert huset! Jeg gleder meg til å kunne ta turen ut dit og drikke en kopp kaffe mens de oppdaterer oss på hva de har gjort og hva de tenker.

Når de fikk beskjeden om at forliket var inngått, at kontrakten vi sammen signerte, nå var gyldig – sto de på gården. Den lykken de kjente på er gjenkjennbar for oss. Å det er så godt å gå videre i livet vårt med denne vissheten.

Fremover nå skal vi brette opp armene med et eneste fokus, og det er å bygge opp vår nye gård. Å DET FØLES SÅ VANVITIG DEILIG!

Vi skal for alvor sette i gang byggeprosessen av det som skal bli vårt hjem. Vi skal satse alt på kua vår og drømmen om et eget ysteri kan endelig fokuseres på! Fremtiden, vi er så klare!

Foto: Marie Charlotte Baird

Endelig ser vi lyset i enden av tunnelen

For noen dager siden verket det i hver celle i kroppen. Dette skrev jeg:

«Vi er så lei og så innmari slitne. Jeg kjenner veggen nærme seg. Jeg trenger søvn og jeg trenger tid til å ta vare på meg selv. Barna kommer i aller første rekke. Så dyrene og driften av gårdene. Vi skulle kunne klart dette hadde gårdene vært nærmere og man kunne drevet den som en. Men de er milevis fra hverandre og vi må gjøre alt dobbelt. Alt som omfatter dyrestell. Alt det driftsmessige. Det er to regnskap, to steder som vi må holde styr på hva gjelder fakturaer og alt det administrative. Det tærer.

I går kveld måtte jeg sove fra 1930-2030 for å klare å jobbe til 23 med kontorarbeid. Hodet fungerte ikke. Kroppen skriker etter søvn og hvile.

Vi har nå tatt noen valg for å berge oss selv. For vi er på tur å bikke under. Som sagt, veggen er farlig nær. Rundt årsskiftet mistet jeg min korttidshukommelse. Den kom tilbake i sommer, men nå er den forsvunnet igjen. Jeg kan sitte å ikke vite hvordan dag det er eller hva vi hadde til middag i går. Dagligdagse, «uviktige» opplysninger forsvinner. Det må nok bli slik for at jeg skal klare å overleve. Jeg kan ikke gå rundt å huske på for mye, da drukner jeg.

Viktige avtaler og beskjeder skriver jeg ned. Resten dukker opp når det er klart. Noe som betyr at når jeg først forsøker å slappe av kommer jeg på ting jeg hadde glemt. Lovnader eller andre gjøremål. I grunn setter jeg pris på at korttidshukommelsen ikke er her. På mange måter er det befriende akkurat nå. Men det kan jo ikke fortsette slik at jeg ikke kan resonner meg tilbake i tid ei uke eller må jobbe hardt for å huske innhold i en samtale på butikken. Helsen må prioriteres.»

Nå er livet snudd. Endelig! E N D E L I G !

Vi ser lyset i tunnelen. Å det kjenner vi i hver eneste celle i kroppen. Jeg har vondt i hodet. Jeg er kvalm. Jeg er svimmel. De fysiske reaksjonene på lettelse er alt annet enn hva jeg hadde trodd.

For marerittet vårt er endelig over. Eller, vi har noen beintøffe uker foran oss. Med doble fjøs og avvikling av geiteholdet. Men det skal vi klare, for dette – det er endelig over.

Vi har inngått forlik med selgerne av geitegården og vi har solgt geitegården videre. Nå kan livet endelig gå videre.

Jeg er bonde. En innmari stolt bonde. 

Foto Marie Charlotte Baird

Foto: Marie Charlotte Baird

Vi brukte lang tid på å lande hva som burde være vårt fremtidsyrke. Vi hadde noen klare forventninger til vår arbeidssituasjonen og måtte finne en livsstil som innfridde disse. Vi er to forskjellige individer, men vi har de samme verdiene. Vi ønsket å skape en arbeidsplass hvor vi kunne jobbe målrettet med å dyrke våre verdier, men det var på samme tid også viktig at begge fikk jobbe med våre individuelle interesser.

Det å kunne være selvforsynt, leve mer i samstem med naturen og kunne få være fysisk aktive i vårt daglige liv var noen av våre viktigste brikker. Vi måtte ha en jobb som ikke skulle føles som jobb. Jobb og familieliv skulle være forvent og livsstilen skulle være slik at det ikke var et tydelig skille på arbeid og fritid. Arbeidet skulle også kunne gjøres hjemmefra. Årstidene, vær og vind måtte spille en viktig rolle i arbeidsutførelsen, pluss at vi måtte få være i fysisk aktive daglig.

Etter at vi hadde brukt endel tid på å lande de viktigste kravene måtte vi gå en ny runde på å finne de viktigste interessene som vi ønsket skulle ivaretas. Hvordan skulle vi forene felles interesser som smak, økologi, tall og struktur? Individuelle interesser og allerede opparbeidet kompetanse innenfor byggfag, maskiner, markedsføring og administrasjon.

Tidvis føltes det håpløst. Vi var innom flere forskjellige ideer, men ofte ble det til at vi da hadde startet opp to forskjellige bedrifter, noe vi ikke ønsket i det hele tatt. Vi lekte ofte tanken om å bli bønder. Smakte på ideen, og la den litt bort. Det virket for vanskelig. Vi kunne jo så lite om dyr og melkeproduksjon. Likevel klarte vi ikke å gi slipp. Vi begynte forsiktig å snakke med de i nettverket vårt som drev med dyr – var det vanskelig? Hva krevdes?

Årsskiftet 2016 torde vi å si høyt til de rundt oss at det var dette vi virkelig ville. Da hadde vi i over et år smakt på ideen og undersøkt nærmere hva det innebar. Vi visste med sikkerhet at vi skulle få jobbe med våre verdier og interesser dersom vi valgte dette yrket.

Jeg tror at man tåler uvær og harde stormer når man er så sikker på sin drøm. Da er man villige til å arbeide steinhardt for måloppnåelse. Fordi vi vet at når vi er helt i mål vil alt dette være så innmari verdt det.

I dag er vi i svært stor grad selvforsynte. Hønene våre sikrer oss egg. Jeg har en drøm om at fra og med neste sommer spiser egne kyllinger. I fryseboksen har vi både okse-, elg- og kjekjøtt. Vi har saft, syltetøy og bær sanket i fjor. Vi har også nedfryst råmelk. Målsettingen litt lengre frem i tid er mer selvfisket fisk. Mannen som elsker å stå i elva må prioritere dette mer, i tillegg skal kysten utnyttes i større grad.

Mannen har en stor lidenskap for elgjakt, mens jeg liker småvilt. Vi var klinkenden klare når vi lette etter vårt yrke at elg- og rypejakt, pluss sanking av sopp og bær måtte kunne prioriteres i arbeidshverdagen. Småviltjakt, pluss sopp- og bærplukking kan prioriteres mellom fjøstidene. Storvilt må bare organiseres slik at det lar seg gjøre. Melkeforedling av både ost, yoghurt og rømme har vi holdt på med, men det skal utvikles i enda større grad. Jeg jobber med å skaffe en separator så vi kan utnytte fløten fra egen gård.

Når du er bonde må du tilpasse arbeidet ditt etter været. Våroinn og slått må gjennomføres etter værforhold. Du har et helt annet forhold til tidlig vår, sen vår, lite nedbør, tæle i jorda og når soldagene treffer – når du er avhengig av været for å sikre god alv. I tillegg må du være smart for at fôret skal bli det aller beste. Du må også være levende interessert i å dyrke jorda på den beste måten. Vi er på ingen måte utlærte, men vi har lært mye om både husdyrgjødsel, når gresset er klart til å slås og hva i naturen som gir god næring for dyr. På samme måte som vi mennesker trenger fullverdig næring for å yte best, trenger dyr også det. Og det er vårt ansvar at våre dyr, på samme måte som det er vårt ansvar at vi selv og våre barn, spiser det beste.

Gjennom å være bonde får vi dyrket våre verdier. Daglig arbeider vi med forhold som gjør at vi kjenner på samstemmet med naturen. Jeg er i mitt livs beste form til tross for at jeg alltid har trent mye og i perioder har løftet svinmasse vekter. Vi har barna sammen med oss i arbeidet daglig og jeg elsker at treåringen med middagsbordet ønsker å vite hva slags kjøtt vi spiser og hvor på dyret det kommer fra. Mannen får arbeide med maskiner og er allerede i gang med å bygge opp den maskinparken han ønsker. Han spiller en svært viktig rolle i utbygging av fjøs og husbygging. Jeg får føre regnskap, kjøre lønn og utarbeide strukturer slik at våre ansatte skal trives.

Alt dette får vi gjøre mens vi dyrker vår største felles interesse, som er smak. Vi ønsker at eggene skal ha en smak av ypperste klasse. Derfor er våre høner bortskjemte av en annen verden. Det samme gjelder alle de andre dyrenes våre. Vi har hele tiden fokus på fôr og dyrevelferd, slik at de skal ha det best mulig. Da blir også smaken av melken og kjøttet best mulig. Vi ønsker å foredle og spise dette selv, men vi ønsker også å dele det med alle andre som også er levende opptatt av akkurat våre felles verdier. Derfor er fokus på salg av lokalmat en viktig del av vår arbeidssituasjon.

Vi har fått startet på livet vi ønsker. Jeg er endelig bonde. Mannen min er endelig bonde. Jeg elsker ordet bonde. Stolt bonde. Arktisk bonde. Bonde.

Når motivasjonen uteblir

Vi har sagt at vi skildrer opp- og nedturer av det å skulle realisere en drøm. For øyeblikket har vi en nedtur og dagene preges av mye usikkerhet. Jeg har vært på mange foredrag i mitt liv og hørt mange suksessfulle gründere fortelle om sin vei til suksess. Jeg har lest mange gode intervjuer om temaet og det som går igjen hos de fleste, er historier om perioder med blod, svette og tårer. Om at veien har vært kronglete, at ønsket om å gi opp har vært tilstede og at suksess ikke er ensbetydende med kun oppturer. Det er kanskje lett å snakke åpent om dette i ettertid, når man har lyktes. Det sitter kanskje lengre inne når man ikke vet om man vil klare å nå målet.

Akkurat nå kjenner vi på usikkerhet omkring det å lykkes med vår drøm og de tankene skal jeg dele.

DSC_8635

Nå har vi i snart bodd et helt år «midlertidig». Vi flyttet «midlertidig» inn i ysteriet i fjor i juli. I vår maktet vi ikke å bo i driftsbygningen mer og takket ja til å flytte inn hos mannens foreldre. Midlertidig. Vi er alt oppe i to måneder.

Vi vet vi tok en råsjans med å overta gården oppe i dalen før ankefristen gikk ut. Men ønsket om å fortsette bondelivet var så stort og den opprinnelige drømmen vår var knust. Vi visste at dersom dommen om heving ble anket kom tiden fremover til å bli tøff. Vi visste også at dersom dommen ble rettskraftig og vi ikke tok sjansen på gården i dalen ville vi angre. Da hadde vi stått helt uten en gård. Vår driftsrådgiver hadde vært soleklar i forhold til tallene; dersom driften av kufjøset ble midlertidig nedlagt ville vi ikke ha økonomi til å bygge det opp igjen. Det var nå eller aldri. Muligheten ville ikke komme tilbake. I tillegg hadde vi gått inn for å få det opprinnelig kjøpet hevet, med medhold fra Tingretten.

Vi sto ovenfor noen vanskelige valg, men vi falt til slutt på å satse.

Angrer vi? Nei.

Var det riktig? Ja. På mange måter. Vi måtte prøve.

Klarer vi dette? Spørs. Akkurat i dag er vi usikre.

Vi vet nå at det blir en ny rettsrunde i midten av oktober. Det betyr at en ny dom foreligger i midten av november. Dersom denne ikke blir anket vil dommen være rettskraftig i midten av desember. Om den blir anket er alt like uavklart i veldig lang tid fremover. Dette er helt konkrete forhold vi må hensynta og forholde oss til. Vi vil ikke få finansiering til å bygge nytt hus før det foreligger en avklaring ang. geitefjøset. Det er ikke noe bolighus på kugården. Med tanke på musesituasjonen nede på geitegården er det ikke noe bolighus der heller. Vi står altså uten et hjem. Konkrete forhold.

Dersom lagmannsrettens avgjørelse ikke blir anket kan vi på starten av nyåret gå i gang med prosessen å få et eget hjem. Frem til da har vi ikke mulighet å få finansiering til noe nytt, ei heller tillater rettsprosessen oss å starte noen utbedringer av «musehuset». Det er utrolig vanskelig å beholde motivasjonen når man sitter med låste hender i forhold til utvikling. Det gjør at vi faktisk vurderer om vi klarer dette. Er det verdt det? Vi har nå vært uten et hjem i nesten et år. Vi vet at vi har minimum et år til foran oss uten et hjem. Vi kan ikke bo slik vi gjør nå i et år til. Hva skal vi gjøre dette året?

Å drive to gårder som ligger milevis fra hverandre er utfordrende. Vi kan ikke leie et tredje sted, da vil vi aldri ha anledning til å sove. På mange måter frister det å legge ned kubruket, slik at vi ikke trenger å være så slitne. Men da gir vi mest sannsynlig opp livet som bønder. Det er vanskelig å tenke klart når man er sliten. Vi kan selvfølgelig flytte ned til driftsbygningen igjen og kun drive et fjøs. Det vi gjøre noe med arbeidsbelastningen vår, men bosituasjonen vil være like uholdbar enda en vinter.

Det er når disse tankene tar overhånd at all motivasjonen forsvinner. Da føles det ut som om lungene sliter med å få nok oksygen og klumpen i magen føles som en stein. «Jeg klarer ikke å leve på denne måten enda et år» er tanker som kommer og slår pusten ut av meg. Jeg er fullstendig klar over at disse tankene ikke kan få ta plass, de må skyves unna og fokuset må flyttes over på løsninger. Likevel er det nå engang slik at enkelte dager er tyngre enn andre..

Da går jeg inn i et nytt tiår..

Foto: Marie Charlotte Baird

For det aller første er jeg stolt! Jeg er så himla stolt over at mannen og jeg står stødige som fjell. Vi er nå begynt på vårt ellevte år sammen, og som de fleste vet har det siste året vært alt annet enn lett. Men vi står stødige og virkelig er der for hverandre. Det tar jeg med meg videre inn i de neste ti år.

Jeg er så full av kjærlighet ovenfor våre to nydelige skatter. De er alt for oss og de er grunnen til at vi kjemper for våre fremtidige drømmer. De er også grunnen til at vi husker på å leve i nuet. Det er en vanskelig balanse vi daglig må jobbe med, men jeg tror vi begynner å bli temmelig dyktige.

Jeg er også stolt som faen over at vi satset på det vi ønsket mest. At vi torde å rive vekk alt det trygge, dette for å prøve på noe vi håpet ville være vår fremtidsdrøm.

Jeg gikk inn i tjueårene sammen med min mann, full av usikkerhet på hva jeg ville med mitt liv og hvordan jeg ville leve det. Jeg ser tilbake på et tiår hvor starten omhandlet prøving og feiling. Det var mange tanker og refleksjoner om veien videre som etterhvert formet seg til tydelige drømmer.

Jeg er stolt over at vi valgte å sette et så tydelig fokus på å finne vår drøm og ta sats for å jobbe for den!

Vi gjør alt vi kan for å yte vårt aller beste på to gårder. Vi jobber oss nesten fordervet. Vi jobber hver eneste dag og det har vi gjort non siden mai i fjor.

Er det noe jeg er sabla så stolt over, så er det akkurat det! Vi står på hver eneste dag, morgen som kveld, ukedag som helg – vi har ikke anledning til å sove ut eller ta oss en frihelg. Vi står på og det har vi gjort over en lang periode.

Det er ikke mange som hadde klart dette. 14 måneder under et slikt press. Under en slik arbeidsbelastning. Den arbeidsbelastningen vi går i gjennom tror jeg kan være vanskelig å forestille seg for de som ikke har kjent på lignende press på kroppen. I tillegg har vi denne belastningen uten et eget hjem. Uten et fristed vi kan slappe helt av og koble helt ut.

Jeg er derfor sabla fornøyd over at vi har funnet vår vei og vår balanse, slik at vi holder ut under denne påkjenningen. Det er klart det er bølgedaler. Vi er inne i en akkurat nå. Vi vurderer om det er verdt det.

Men til helgen skal vi feste! Vi skal skåle med noen av våre nærmeste og vi skal pinade ta FRI! For første gang på over 14 måneder skal vi ta helt fri en hel helg. For å feire at jeg går inn i et nytt tiår. Kanskje gir det oss boosten vi trenger nå for å ha motivasjon til å stå på videre..

Å falle ned i møkkakjelleren

For rett under et år siden trynet vi i møkkakjelleren. Noe så inni helvete. Vi gikk inn i gården vi kjøpte med alt vi eide og hadde av penger og motivasjon. Det tok ikke så lang tid, så trynet vi i møkkakjelleren på gården. Vi trynet hardt og fallet var brutalt og smertefullt.

Når man tryner ned i møkkakjelleren slik som vi gjorde, er det om å gjøre å finne en vei opp og ut. Vi brukte lang tid. Vi var bunnløst fortvilte. Vi gråt og var sønderknuste. Det var mørkt og vi ante ikke veien videre. Vi ventet en liten lillebror når som helst, og ville ikke at han skulle komme til dette kaoset. Men han kom og lyste opp situasjonen vår.

Det eneste vi visste var at vi ikke kunne gi opp. Så prøvde oss på løsninger. Vi karvet oss opp på knærne før vi sklei i all dritten og ble liggende med ansiktet godt plantet ned i møkka igjen. Vi skjulte sorgen og utmattelsen ovenfor småguttene etter beste evne. Lyspunktene og livsgnisten vår. Slik holdt vi på lenge. Det var mange ganger vi ønsket å gi opp. Vi var utslitte og slet veldig.

Gode mennesker sto som klipper oppe på gulvet i fjøset. De prøvde etter beste evne å finne løsninger sammen med oss på hvordan vi kunne klare å komme oss opp.

Helt fra vi trynet gjorde vi alt vi kunne for å finne løsninger. På nytt og på nytt tørket vi det verste av møkka bort fra øynene, ansiktet og hendene. Fokuset var å lete etter løsninger. Å plutselig en dag åpenbarte det seg en helt ny løsning for oss. En permanent utvei hvor vi fortsatt skulle få holde på med det vi ønsket aller mest. Denne gården vi nå har anskaffet skulle legges ned.

Vi vil så gjerne gi dette livet en sjanse. Året som har vært skulle jeg gjerne vært foruten, men en ting det har gitt er tryggheten og vissheten om at valget vårt i Tromsø visste seg å være riktig.

I dag er det ingenting annet vi heller vil enn å være bonde.

IMG_0097 2 (1)